Topp 10 Spaghetti Westerns

Quentin Tarantinos nye spillefilm Django Unchained (2012) er endelig ute på kino. Undertegnede har enda ikke sett den, men er svært spent. Ikke bare fordi det er en ny Tarantino film, men fordi det er hans første rendyrkede western. Mr. Quentin har ikke akkurat lagt skjul på at han setter italienske spaghetti westerns svært høyt. Han erklærer stadig The Good, The Bad & the Ugly (Leone 1966) som sin soleklare favorittfilm, og spaghetti westerns som sin favoritt subsjanger (av de mange). Filmografien hans er også farget av gjentatte referanser til sjangeren, spesielt på lydsporet. I Kill Bill vol.2 kravler The Bride seg opp fra graven iscenesatt til Morricones berømte arena-tema fra The Mercenary (Corbucci 1968). Luis Bacalovs musikk til The Grand Duel (Santi 1972) fikk et nytt liv i anime-sekvensen i Kill Bill vol.1 (2003). Og det feite basstemaet til Lee van Cleef i Death Rides a Horse (Tessari 1967) ble likeså effektivt brukt til Hans Landa i Inglorious Basterds (2008).

Django Unchained2Dette er tre av mange eksempler. Fellesnevneren er at det alltid blir kult når Tarantino låner fra spaghetti westerns. Ikke bare fordi fyren er flink til å pusle i sammen biter fra filmhistorien på en oppfinnsom og stilsikker måte, men også fordi spaghetti western sjangeren fra 1960-70-tallet består av en rekke forbanna kule filmer. Det hele startet med Sergio Leones A Fistull of Dollars i 1964, hvis suksess gjorde western sjangeren til noe av det hotteste i Italia. Alle skulle plutselig lage westerns, og det ble etterhvert til en sjanger i seg selv; spaghetti westerns. Typiske trekk for sjangeren er en rå voldelig realisme, anti-helter, stilfull kamerabruk og minneverdig musikk. De fleste filmene ble laget på relativt lave budsjetter, med en produksjonsrate på over hundre filmer i året(!) Så sjangeren består selvsagt også av mye… vel… drit. Men vi i Filmjunkiene har gjort «the dirty work» for dere og sortert ut de beste!

fjswI sommeren 2010 lagde vi nemlig episoden «Topp 10 Spaghetti Westerns». Denne var opprinnelig i to deler, siden YouTube videoer da hadde en grense på ti minutter. Nå har vi lagt den ut igjen som en sammenhengende video med engelske undertekster, til glede for nye og ikke minst internasjonale seere. Her skyter vi oss gjennom ti av våre favoritter på 17 min. En god dose med «Morricone-whorship» og Sergio’er her. Sånn i retrospekt er det veldig mye mer en kunne sagt om hver film, siden de kun blir viet ca. to minutter hver, men det er slikt en har kommentarfelt til. Så ikke nøl med å diskutere/spør mer om filmene der! Men først, snurr episode:

Noen av plasseringene ville vi kanskje plassert litt annerledes i dag, da spaghetti western repertoaret har blitt noe utvidet siden sist. Så her kommer også fem hederlige tips sånn helt på tampen:

The Return of Ringo (Tessari 1965): Overraskende rørende og engasjerende film, med Guiliano Gemma i hovedrollen som Ringo. Han er merkelig nok ikke med i noen av filmene vi nevner på lista, selv om han er en av de største spaghetti-stjernene. Filmen fungerer like godt som en tårevåt kjærlighetshistorie, som en beintøff action film. Dette er oppfølgeren til A Pistol for Ringo (Tessari 1965), som ble utgitt samme år. Så de nølte ikke lenge med denne oppfølgeren.

The Return of Ringo.1965.Tr-Fr Dual.Giuliano Gemma 289

Run Man Run (Sollima 1968): Morsom og undervurdert oppfølger til The Big Gundown (Sollima 1966). Tomas Milian spiller igjen Cuchillo, som her er på gulljakt og flukt fra alt av forpliktelser. Ei giftesyk dame, misjonærer, amerikanske sheriffer, you know the drill. Litt mer tullete enn sin forgjenger, men at-på-til veldig underholdende.

The Return of Ringo.1965.Tr-Fr Dual.Giuliano Gemma 289

The Mercenary (Corbucci 1968): Den litt mer alvorlige storebroren til Compañeros. Filmene deler mange likheter, bl.a. Franco Nero og Jack Palance i liknende roller, og gjentatte visuelle scenarioer. Ikke like underholdende som Compañeros, men allikevel et av de bedre bidragene til sjangeren. Her er en vanvittig kul compilation av scener fra filmen:

The Five Man Army (Taylor 1969): Skikkelig underholdende og morsom heist-spaghetti western, med mye sort humor. Føles litt som A-team i ville vesten, bare 15 år tidligere, og med Bud Spencer i stedet for Mr.T. Musikken av Ennio er som vanlig skikkelig kul, selv om det til tider høres ut som han parodierer seg selv.

The Return of Ringo.1965.Tr-Fr Dual.Giuliano Gemma 289

¡Mátalo! (Canevari 1970): Syre-western fra 70-tallet, proppfull av nihilisme og et heftig rock’n’roll soundtrack. Bare sjekk ut temalåta. Filmen har noen av de mest kyniske og kalde karakterene sjangeren har å by på, pluss en nærmest surrealistisk drømmende stemning. Hadde gjort seg utmerket som en «double-bill» med Django Kill, If You Live… Shoot! (Questi 1967). Takk til Even Benestad for tips!

The Return of Ringo.1965.Tr-Fr Dual.Giuliano Gemma 289

Skrevet av Aleksander U. Serigstad