It Follows (2014)

Skrevet av Aleksander U. Serigstad

Første gang jeg hørte om It Follows syntes jeg hele konseptet hørtes litt rart ut. Tenåringer blir smittet av en forbannelse under sex, som gjør at de blir forfulgt og drept av vandrende døde mennesker. Det er kun de smittede som kan se disse personene. For å bli kvitt denne forbannelsen må de overføre smitten til noen andre. Litt som videotape forbannelsen i Ringu (Nakata 1998). Jeg kan ikke si at konseptet solgte meg helt. Bildene som lå ute på nettet vekket heller ikke nysgjerrigheten min i særlig grad. Det så ut en som en hvilken-som-helst generisk moderne skrekkfilm, med unge nykommere i hovedrollen. Men jeg merket meg en ting. Alle som hadde sett filmen sa den var dritskummel. Gradvis merket jeg også mer og mer til hypen rundt filmen. Det er jo nok til å gjøre en litt nysgjerrig. Da det var førpremiere her i Oslo fredag 10. april måtte jeg jo ta turen. Ikke at jeg forventet mye av den, men jeg var positivt innstilt.
itfollows1
Jeg har sett veldig mye skrekkfilm. Mildt sagt. Jeg er i et stadie der det er veldig langt mellom de filmene som virkelig skremmer meg på måten filmer som Pet Sematary (Lambert 1989) og The Shining (Kubrick 1980) gjorde en gang i tiden. Det er ikke slik at jeg stålsetter meg for å ikke bli skremt, slik en ofte tøffet seg i tenårene. For jeg ønsker jo virkelig å bli skremt. Problemet er bare at jo flere skrekkfilmer en ser, jo lettere er det å forutse virkemidlene og jo vanskeligere er det å bli overrasket. Det er som en magiker der en kjenner til hvordan triksene er gjort. Den dama som blir saget i to er liksom ikke like imponerende lenger. Med dette sagt. It Follows hadde scener som gav meg genuine creeps. Jeg digget den! Og som en entusiastisk kompis sa i kinosetet ved siden av meg: «Faen, jeg får The Shining vibber ass!»

Enn hvor rart konseptet høres ut på papiret. Det funker for faen. Filmen klarer å skape et univers der jeg kjøper konseptet. Dette er hjulpet av jordnære karakterer og forfriskende mye bruk av skrekkscener satt til dagtid. Jeg synes dette er en undervurdert setting innenfor sjangeren, som har blitt effektivt brukt i filmer som The Exorcist (Friedkin 1973) og Who Can Kill a Child? (Serrador 1976). Det er når en film klarer å skape et univers der alt føles gjenkjennelig og hverdagslig – for så å sette inn et ubehagelig element opp i dette – at uhyggen blir enda sterkere. Hadde It Follows foregått i et spindelvevskledd slott med konstant tordenvær, hadde den nok ikke vært like effektiv. Det som gjør at mange av skrekkscenene fungerer her er veldig enkle grep, som for eksempel bruk av en usedvanlig høy mann. Du skjønner det når du ser det. Ellers tror jeg det beste er å ikke si så mye om innholdet.
itfollows-blod
Filmen føles forfriskende. Den har lagt fra seg alle regler for hvordan en moderne skrekkfilm skal se og høres ut. Den tyr ikke til kjapp klipping med billige skvettscener og overdreven blåtonet fargekorrigering. Filmen tar seg tid til å dvele på scener og har blitt et helt eget monster, som heller ikke er preget av anstrengte referanser til tidligere skrekkfilmer. Vel, med kanskje et unntak: Halloween (Carpenter 1978). Begge filmene er skutt i panavision og følger en gjeng tenåringer i det tilsynelatende trygge suburbia USA. Selve settingene minner veldig mye om hverandre, og ikke minst så har begge et svært minneverdig synth soundtrack. Det er Rich Vreeland – kjent som Disasterpiece – som står for musikken i It Follows. Rent stilmessig er det minimalistisk og mørk synthmusikk, som gjør det naturlig å namedroppe John Carpenter som en referanse. Med det sagt bærer ikke musikken til Disasterpiece preg av å være retro for nostalgiens skyld. Den har sin fullstendig egen identitet som kler filmen, og tross bruken av gamle analoge synther, føles musikken allikevel moderne og ny. Ikke minst er den regelrett gåsehudfremkallende i de skumleste scenene.
itfollows-karakterer
Dette er regissør David Robert Mitchells første skrekkfilm og hans andre spillefilm. Hans første film The Myth of the American Sleepover (2010) er et coming-of-age-drama der vi følger en gjeng tenåringer siste dag før sommerferien. Jeg mistenker at hans tidligere erfaring innenfor dette feltet har hjulpet til å gjøre karakterene i It Follows til en likbar gjeng. Maika Monroe er sympatisk i hovedrollen som Jay Height og hennes medspillere gir naturlige skildringer av mennesker – ikke stereotyper. Filmen er ikke et dyptpløyende karakterstudie, men karakterene føles som ekte mennesker, som igjen gjør at du bryr deg. Et veldig viktig grep for en god skrekkfilm det der. Man må ønske at karakterene skal overleve.

Takket være hypen så regnet jeg med at It Follows i det minste var en god skrekkfilm, men jeg hadde aldri forventet at jeg skulle like den så godt som jeg gjorde. Da rulleteksten kom var jeg fanget og fascinert av universet filmen hadde skapt. Forbannelsen blir etablert, men aldri overforklart. Jeg ville vite mer. Oppleve flere ubehagelige scener. Men en videre forklaring ville nok demystifisert den og gjort den svakere. Jeg satt igjen med følelsen av å ha sett en viktig og banebrytende skrekkfilm. Kanskje som å se Halloween for første gang i 1978. Jeg er spent på å se imitatorene.