Topp 10 filmer 2015 – Aleksander

Topp 10 2015 Aleks2
År 2015 er over og mange publiserer sine topp 10 lister over de beste filmene året hadde å by på. Jeg ser mye film, men jeg har dessverre sett få fra 2015. For få til at jeg kan lage en respektiv topp 10 liste over året. I stedet vil jeg lage en topp 10 liste over de beste filmene jeg så for første gang i 2015.

10. The Babadook (2014)
10babadook
Vi følger en sørgende mor og hennes sønn. Ektemannen døde samme dag som sønnen ble født. Ingen av dem har helt klart å gi slipp på sorgen, og guttungen er attpåtil en real bråkemaker. Plutselig en dag dukker en bok opp i bokhyllen til gutten. Den omhandler monsteret The Babadook. Han ber sin mor om å lese den ved leggetid. Boken er ingen vanlig barnebok. Nærmere bestemt traumatiserer den både mor og sønn, og gradvis finner de seg hjemsøkt av monsteret fra boken. «If it’s in a word, or it’s in a look, you can’t get rid of the Babadook!» Jeg og Filmjunkiene-kollega Ivar Nikolai Fallet fikk gleden av å introdusere denne under Norgespremieren på Ringen. Noe av det vi understrekte i vår presentasjon var hvor ikonisk monsteret er og hvor godt skuespillerne og dramaet fungerer. Essie Davis er hysterisk intens som moren og Noah Wiseman overbeviser som sønnen. At regissør Jennifer Kent har en lang fortid som skuespiller har nok hjulpet til med å få ut de intense prestasjonene fra skuespillerne. The Babadook er en film med flere lag. Den er like mye en dramafilm om psykisk lidelse, som en skrekkfilm om et ikonisk monster. En av to skrekkfilmer i år, som virkelig har gjort meg optimistisk på skrekkfilmsjangerens fremtid.

 

9. Jagten (2012)
09jagten
Barnehagelæreren Lucas (Mads Mikkelsen) blir beskyldt for å ha antastet en ung jente, etter en unødvendig og feilaktig miskommunikasjon mellom jenten og en av Lucas kollegaer. Ryktet sprer seg, og en fjær blir til ti høns. Plutselig er det flere barn som hevder at de har blitt voldtatt av Lucas. Han mister jobben. Og gradvis blir han mer og mer hetstet og utstøtt av lokalsamfunnet. Dette er en gripende og jævlig trist film, som er vanskelig å ikke bli revet med av. Det er så vondt å se hovedkarakteren sitt liv bli ruinert og revet i filler, på grunn av en misforståelse. Dette er en av de filmene der du får lyst til å skrike til karakterene på skjermen om at de gjør en brutal feil. Et fengslende manus, en troverdig iscenesettelse og Mads Mikkelsen i en sår hovedrolle, gjorde dette til en av de mest bevegelige dramafilmene jeg så i 2015.

 

8. Man Bites Dog (1992)
08manbitesdog
Cinema Neuf viste denne kontroversielle belgiske mockumentaren i februar. Det var også mitt første møte med denne tidvis morsomme, makabre og realistiske styggsaken. Et dokumentarteam følger en seriemorder i hans hverdag. Gradvis blir de dratt med på hans ugjerninger. Filmen balanserer mellom det grimme og det tragi-komiske. Det kornete 16mm sort/hvitt fotoet gir den en skitten realisme, og den føles på sett og vis som Cannibal Holocaust (1980) møter Spinal Tap! (Reiner 1982). Om jeg ikke husker feil var det en venn av meg som kom opp med den beskrivelsen. Den er treffende. Filmen kan også oppfattes som en lærerbok for dokumentarister. Hvordan skal man forholde seg til sitt intervjuobjekt? Gylden regel nr. 1: Hold alltid intervjuobjektet på en viss distanse. Det går fort scheiz om ikke.

 

7. Gone with the Pope (2010)
07pope
Dette var en etterlengtet glemt kultperle som våre venner i Grindhouse Releasing gav ut for første gang i år. Filmen ble spilt inn på 1970-tallet og er laget av hovedrolleinnhaver, manusforfatter, produsent og regissør Duke Mitchell, som døde før filmens post-produksjon var ferdig. Det var inntil Bob Murawski fra Grindhouse fikk fatt på originalnegativene og tilbringte over 10 år på fullføre etterarbeidet. Filmen har tidenes feteste plot. Paul får med sine mafiabrødre på tidenes kupp. De skal kidnappe paven og kreve 1 dollar fra hver eneste katolikk i hele verden. Klarer de det? Denne filmen er exploitation på sitt aller mest ærlige. Rollebestningen er stort sett venner av Duke, blant annet amatører og folk fra mafiaen. Skuespillet er til tider ganske hjelpesløst, men det bæres opp av Duke Mitchell, som er en entertainer av rang. Han er så genuin og har gitt så mye av seg selv til filmen og det merkes. Den er underholdende, sjelfull, stramt klippet og med vanvittig kul musikk av Duke sin sønn, Joey Mitchell. Litt anti-klimatisk, men alt i alt, levde den faktisk opp til den knallkule traileren.

 

6. Eurocrime! The Italian Cop and Gangster Films that Ruled the 70’s (2012)
06eurocrime
Tittelen er ganske selvforklarende. Eurocrime er filmsjanger av italienske politi- og gangsterfilmer som i hovedsak ble produsert på 1970-tallet. De var inspirert av filmer som Dirty Harry og The French Connection, men italinerne gjorde sin egen vri på sjangeren, og satte ofte historien til virkelige lokale forhold om mafia og korrupt politi. Innspillingene var ofte guerilla-stil med livsfarlige stunts og ikke alltid helt politisk korrekte handlingsforløp. Jeg var lenge spent på denne, da jeg er en storfan av Euro Crime-sjangeren, og av den grunn regnet med å like den uansett. Men jeg ble overrasket over hvor godt den fungerer på sine egne ben som en dokumentarfilm. Om du er kjent med Eurocrime sjangeren eller ikke. Det gjør ingenting. Denne dokumentaren gir deg en ekstremt underholdende innføring i Eurocrime fenomenet, med entustiastiske intervjuer av nøkkelpersoner innenfor sjangeren. Henry Silva, Franco Nero, John Saxon, Barbara Bouchet og Richard Harrison er blant de mange som blir intervjuet her. Regissør Mike Malloy har tydeligvis en god kunnskap om sjangeren og har visst hvordan han skulle få de gode historiene ut av sine intervjuobjekter. De ser ut til å storkose seg. Filmen tikker opp i mot to timer, og når den er ferdig kunne jeg gjerne sett to timer til.

 

5. Up! (1976)
05up
I år så jeg meg opp på en del Russ Meyer filmer, og en av de jeg virkelig ble positivt overrasket over var Up! Denne filmen er spinnvill. Ikke bare er den en exploitationfilm med stor E, men den er et audiovisuelt bevis på at Russ Meyer var mer enn bare en exploitationfilmskaper. Filmen er rett og slett forbløffende stilig fotografert, og har en klipperytme og et tempo som er utypisk for sin tid. Filmen åpner med at en Adolf Hitler look-a-like blir sodomisert i en trekantscene mellom en mann og en kvinne, før han blir drept med en piraya i badekaret. Hvem står bak drapet? Vel, det handler egentlig ikke så mye om akkurat det. Vi følger en rekke karakterer i filmen. To haikere som livnærer seg av prostitusjon og gatekjøkkenvirksomhet. Lesbiske nymfer som elsker i naturen med strapon. En muskelbunt som sloss mot en sjeriff med motorsag. Og ikke minst Margo Winchester – en kvinne med gigantiske bryster – som banker opp alle mennene som legger an på henne. Dette høres kanskje tullete og fjasete ut, men filmen – i all sin galskap – er så kompetent utført. Russ Meyer hadde sin helt egen måte å fortelle film på. Stilfult foto. Livlig klipping. Leken bruk av voice over. Total brudd med sjangerkonvensjoner. For hva slags sjanger er egentlig dette her? Sexploitation? Giallo? Drama? Komedie? Det er vel det det koker opp til. Jeg klarer ikke helt plassere denne filmen i en sjanger. Det eneste jeg kan si er at det er en Russ Meyer film. Takk til Martin Hauge for kassen med Russ Meyer VHS’er!

 

4. Le Quatre Cents Coups aka. På vei mot livet (1959)
04 400coups
Jeg ble enormt revet med av denne velspilte og emosjonelle Francois Truffaut klassikeren. I filmen møter vi den ti år gamle Antoine Doinel, som roter seg opp i trøbbel med både skole, familie og senere loven. Realismen og rollegalleriet er det som stikker seg ut. Skutt på location og med en svært overbevisende Jean-Pierre Leaud i hovedrollen, er dette den fransk ny bølge-filmen som har gjort sterkest inntrykk på meg. Formmessig er den ikke like eksperimentell og utfordrende som Godard sine ny bølge-bidrag, men det er realismen og fortellingen, som gjorde at jeg ble revet med. Leaud skulle forøvrig gjenta rollen som Antoine i fire filmer, der hver av dem skildrer en mann i de ulike fasene av hans liv.

 

3. Star Wars: The Force Awakens (2015)
03force
Dette er litt som da Varg Vikernes slapp ut av fengsel og laget et nytt Burzum album. Det føltes som en naturlig fortsettelse av det gamle, og kvaliteten over det var helt uforventet. Det samme føler jeg om Star Wars: The Force Awakens. Den plukker opp tråden fra den gamle trilogien, og fortsetter det i samme ånd. Attpåtil har dette blitt en energisk blockbuster, som leverer på utrolig mange plan uten å bli for kaotisk. Den slår alle de riktige notene. Endelig bryr jeg meg om karakterene igjen. De føles menneskelige og levende. Filmen er aldri kjedelig og den organiske bruken av praktiske effekter og virkelige locations hjalp til med å dra meg inn i Star Wars-universet igjen, som om jeg skulle vært 12 år gammel. Den følelsen har jeg savnet. Jeg hadde ingen store forventninger til denne, men den endte utrolig nok med å bli et av årets filmhøydepunkter for meg.

 

2. Monday (2000)
02monday
Jeg så denne filmen på Cinemateket etter anbefalinger fra en venn. En mann våkner opp med tidenes hangover uten å huske noen ting av dagen før. Gradvis avdekker han spor, som hjelper ham med å huske hva som har skjedd. Ting viser seg til å være ganske ille – mildt sagt. Denne filmen av SABU fengslet meg. Den er overraskende morsom, samtidig som den er bekmørk. Jo mindre sagt om innholdet, desto bedre. Ikke minst er den et perfekte eksempel på en bra visuell filmfortelling. Desto mer som kan fortelles med bilder – uten dialog – desto større grunn har historien til å være fortalt på film. Dette er virkelig en av dem.

 

1. It Follows (2014)
01ItFollows_03
Jeg har allerede skrevet om denne på her på Filmjunkiene bloggen. Siden premieren har jeg ikke hatt noen gjensyn med filmen – til tross for at jeg har den på BluRay. Første gjennomsyn var så vanvittig bra, at jeg nesten er redd for at neste gjennomsyn ikke vil måle seg med førsteinntrykket. Dessuten er det en skrekkfilm, som virkelig tjener på overraskelsesmomenter og det å bli sett uten å vite noe om den. Det var mitt tilfelle da jeg så den på kino, og det bidro til en av de heftigste skrekkfilmopplelvelsene jeg har hatt på en kino før. For et nærmere innblikk kan dere lese omtalen min, men i korte trekk: It Follows gjorde meg optimistisk på fremtiden til skrekkfilm. For den viste at det fremdeles går an å lage nye idéer og konsepter innenfor skrekkfilmsjangeren som fungerer – selv på en herdet skrekkfilmfan.