It Follows (2014)

Skrevet av Aleksander U. Serigstad

Første gang jeg hørte om It Follows syntes jeg hele konseptet hørtes litt rart ut. Tenåringer blir smittet av en forbannelse under sex, som gjør at de blir forfulgt og drept av vandrende døde mennesker. Det er kun de smittede som kan se disse personene. For å bli kvitt denne forbannelsen må de overføre smitten til noen andre. Litt som videotape forbannelsen i Ringu (Nakata 1998). Jeg kan ikke si at konseptet solgte meg helt. Bildene som lå ute på nettet vekket heller ikke nysgjerrigheten min i særlig grad. Det så ut en som en hvilken-som-helst generisk moderne skrekkfilm, med unge nykommere i hovedrollen. Men jeg merket meg en ting. Alle som hadde sett filmen sa den var dritskummel. Gradvis merket jeg også mer og mer til hypen rundt filmen. Det er jo nok til å gjøre en litt nysgjerrig. Da det var førpremiere her i Oslo fredag 10. april måtte jeg jo ta turen. Ikke at jeg forventet mye av den, men jeg var positivt innstilt.
itfollows1
Jeg har sett veldig mye skrekkfilm. Mildt sagt. Jeg er i et stadie der det er veldig langt mellom de filmene som virkelig skremmer meg på måten filmer som Pet Sematary (Lambert 1989) og The Shining (Kubrick 1980) gjorde en gang i tiden. Det er ikke slik at jeg stålsetter meg for å ikke bli skremt, slik en ofte tøffet seg i tenårene. For jeg ønsker jo virkelig å bli skremt. Problemet er bare at jo flere skrekkfilmer en ser, jo lettere er det å forutse virkemidlene og jo vanskeligere er det å bli overrasket. Det er som en magiker der en kjenner til hvordan triksene er gjort. Den dama som blir saget i to er liksom ikke like imponerende lenger. Med dette sagt. It Follows hadde scener som gav meg genuine creeps. Jeg digget den! Og som en entusiastisk kompis sa i kinosetet ved siden av meg: «Faen, jeg får The Shining vibber ass!»

Enn hvor rart konseptet høres ut på papiret. Det funker for faen. Filmen klarer å skape et univers der jeg kjøper konseptet. Dette er hjulpet av jordnære karakterer og forfriskende mye bruk av skrekkscener satt til dagtid. Jeg synes dette er en undervurdert setting innenfor sjangeren, som har blitt effektivt brukt i filmer som The Exorcist (Friedkin 1973) og Who Can Kill a Child? (Serrador 1976). Det er når en film klarer å skape et univers der alt føles gjenkjennelig og hverdagslig – for så å sette inn et ubehagelig element opp i dette – at uhyggen blir enda sterkere. Hadde It Follows foregått i et spindelvevskledd slott med konstant tordenvær, hadde den nok ikke vært like effektiv. Det som gjør at mange av skrekkscenene fungerer her er veldig enkle grep, som for eksempel bruk av en usedvanlig høy mann. Du skjønner det når du ser det. Ellers tror jeg det beste er å ikke si så mye om innholdet.
itfollows-blod
Filmen føles forfriskende. Den har lagt fra seg alle regler for hvordan en moderne skrekkfilm skal se og høres ut. Den tyr ikke til kjapp klipping med billige skvettscener og overdreven blåtonet fargekorrigering. Filmen tar seg tid til å dvele på scener og har blitt et helt eget monster, som heller ikke er preget av anstrengte referanser til tidligere skrekkfilmer. Vel, med kanskje et unntak: Halloween (Carpenter 1978). Begge filmene er skutt i panavision og følger en gjeng tenåringer i det tilsynelatende trygge suburbia USA. Selve settingene minner veldig mye om hverandre, og ikke minst så har begge et svært minneverdig synth soundtrack. Det er Rich Vreeland – kjent som Disasterpiece – som står for musikken i It Follows. Rent stilmessig er det minimalistisk og mørk synthmusikk, som gjør det naturlig å namedroppe John Carpenter som en referanse. Med det sagt bærer ikke musikken til Disasterpiece preg av å være retro for nostalgiens skyld. Den har sin fullstendig egen identitet som kler filmen, og tross bruken av gamle analoge synther, føles musikken allikevel moderne og ny. Ikke minst er den regelrett gåsehudfremkallende i de skumleste scenene.
itfollows-karakterer
Dette er regissør David Robert Mitchells første skrekkfilm og hans andre spillefilm. Hans første film The Myth of the American Sleepover (2010) er et coming-of-age-drama der vi følger en gjeng tenåringer siste dag før sommerferien. Jeg mistenker at hans tidligere erfaring innenfor dette feltet har hjulpet til å gjøre karakterene i It Follows til en likbar gjeng. Maika Monroe er sympatisk i hovedrollen som Jay Height og hennes medspillere gir naturlige skildringer av mennesker – ikke stereotyper. Filmen er ikke et dyptpløyende karakterstudie, men karakterene føles som ekte mennesker, som igjen gjør at du bryr deg. Et veldig viktig grep for en god skrekkfilm det der. Man må ønske at karakterene skal overleve.

Takket være hypen så regnet jeg med at It Follows i det minste var en god skrekkfilm, men jeg hadde aldri forventet at jeg skulle like den så godt som jeg gjorde. Da rulleteksten kom var jeg fanget og fascinert av universet filmen hadde skapt. Forbannelsen blir etablert, men aldri overforklart. Jeg ville vite mer. Oppleve flere ubehagelige scener. Men en videre forklaring ville nok demystifisert den og gjort den svakere. Jeg satt igjen med følelsen av å ha sett en viktig og banebrytende skrekkfilm. Kanskje som å se Halloween for første gang i 1978. Jeg er spent på å se imitatorene.

 


#45 Filmjunkienes Julekavalkade

God jul folkens! I år har vi en julegave til dere i form av en julekavalkade. I ånd med Disneys julekavalkade – som går på NRK hvert år – introduserer vi scener fra ymse b-filmherligheter der julen er et sentralt tema. Vi syntes rett og slett det var på tide av vi b-filmfans også fikk vår egen julekavalkade. Her har vi skrudd opp jovialiteten til maks og får bl.a. besøk i studio av VHS-junkien Carl August og Maratoniacs-kollega Jolly, og mon tro om ikke en annen kjent kar tar turen innom. Håper dere alle får en riktig så god jul med mange VHS-formede pakker under juletreet. Fra alle oss i Filmjunkiene til alle dere! Her kommer: Filmjunkienes Julekavalkade.


Videominnet #02 The Texas Chainsaw Massacre (1974)

Videominnet er et spinoffshow jeg (Aleksander) laget ut av Filmjunkiene i 2012. Idéen er å ta for seg en VHS (eller for den saks skyld en DVD) som man har nostalgiske minner knyttet til. I første episode tok jeg for meg Treasure Island (Hough 1972) med Orson Welles i hovedrollen. Siden dette var den første filmen jeg noensinne fikk på VHS, var det passende å dedikere første episoden til den. Hver episode vil være personlige minner, så derfor vil enten jeg eller Ivar opptre alene i videoene, men vi er også åpne for å ha gjestebidrag til serien. Ettersom Filmjunkiene og Bredo Greve – Filmrebell (2014) har vært hovedprioritetene de siste årene ble Videominnet lagt litt til siden… inntil nå! Den nyeste episoden er dedikert til Tobe Hoopers klassiker Motorsagmassakren (Hooper 1974). Jeg snakker om mitt førstemøte med filmen på VHS og ser på hvordan filmen har satt sine spor i Norge via popkulturen.


Skrekktips 2014 #10 Kaïro (2001)

10 Kairo
Gledelig halloween folkens! Da er det altså duket for det tiende og siste skrekkfilmtipset fra oss i Filmjunkiene. Aleks står for bidraget og dette er en real guffen en. Vi snakker om den japanske internettskrekkfilmen Kaïro (Kurosawa 2001).

Se alle av årets skrekkfilmtips her:


Skrekktips 2014 #09 The Call of Cthulhu (2005)

09 Call of Cthulhu
I dag er det en H.P. Lovecraft adapsjon som står på programmet. Filmen er laget av The H. P. Lovecraft Historical Society og er en stumfilm! Rimelig sjelden kost i dagens filmverden. Dagens anbefaling er Call of Cthulhu (Leman 2005).


Skrekktips 2014 #08 There’s Nothing Out There (1991)

08TNOT
Troma Entertainment er kjent for å ha gitt ut mange fete lavbudsjettsperler, og også mye drit. Dagens skrekktips fra Aleks er en av de mange filmene de har distribuert, og også en av de mer obskure godbitene. Denne er forut for sin tid i måten den – i likhet med Scream (Craven 1996) – kødder med skrekkfilmsjangeren. Filmen heter There’s Nothing Out There (Kanefsky 1991).


Skrekktips 2014 #07 Tesis (1996)

07 Tesis
På nittitallet kom Natural Born Killers (Stone 1994). en film som blåste i gang igjen voldsdebatten i USA. Hvor går grensen for hva man skal vise av drøye hendelser? Skal man bare fore publikum med alt man vil ha eller går det en grense et sted? I dagens tips fra Filmjunkiene tar Ivar en titt på en film fra en stor spansk regissør som stiller et lignende spørsmål: Tesis (Amenabar 1996).


Skrekktips 2014 #06 The Little Girl Who Lives Down the Lane (1976)

06 LGWLDTL
I dagens skrekktips ser Aleks på fenomenet rundt 70-talls tv-skrekkfilmer, i forbindelse med den stjernespekkede og stemningsfulle The Little Girl Who Lives Down the Lane (1976).


Skrekktips 2014 #05 Mute Witness (1994)

05 Mute Witness
Dagens skrekktips fra Ivar er den stilfulle engelsk/russiske skrekkthrilleren MUTE WITNESS fra 1994.


Skrekktips 2014 #04 Satanico Pandemonium (1975)

04 SP
Dagens skrekktips fra Aleks er en Nunsploitationfilm. Måtte nesten ta for oss den sjangeren før eller siden. Valget falt på den meksikanske rakkeren Satanico Pandemonium (Solares 1975) (NB! NSFW).