Skrekktips #04 Burnt Offerings (1974)

Knirkete støvete hus og nifs atmosfære er utgangspunktet for dagens skrekktips fra Ivar, der han tar en titt på haunted-house-klassikeren Burnt Offerings (1974).

Se de andre Skrekktipsene her:
Skrekktips #01 Deathdream (1974)
Skrekktips #02 Intruder (1989)
Skrekktips #03 Who Can Kill A Child? (1976)

 


Skrekktips #03 Who Can Kill A Child? (1976)

I dagens skrekktips fra Aleks ser vi litt på killerkids-sjangeren, og den spanske godbiten Who Can Kill A Child? (Serrador 1976).

Se de andre Skrekktipsene her:
Skrekktips #01 Deathdream (1974)
Skrekktips #02 Intruder (1989)

 


Skrekktips #02 Intruder (1989)

Kjøpesentere, blod og gørr er ofte en fin kombinasjon, som vi har sett i filmer som Dawn of the Dead (Romero 1978), The Initiation (Stewart 1984) og…uhm, Chopping Mall (Wynorski 1986). Dagens skrekktips fra Ivar er en av de bedre innenfor denne sjangeren, nemlig Intruder (Spiegel 1989).

Se gårsdagens skrekktips her!


Skrekktips #01 Deathdream (1974)

Fra i dag og fram til Halloween kommer vi til å legge ut et skrekkfilmtips hver dag. Det blir fem tips fra Ivar og fem fra Aleks, der vi presenterer annenhver film. Aleks starter i dag showet med en noe ukjent klassiker fra Bob Clark, nemlig Deathdream (1974).

Husk å få med dere skrekktipset fra Ivar imorgen!


Creepshow-filmene

Creepshow (1982) av George A. Romero var en blodig og morsom stil-lek med det gamle EC Comics universet. Akkurat som når band lager ”superband”  var Creepshow også på sett og vis en ”superfilm” laget av et ”superteam”. Nærmere bestemt Romero på regi, Stephen King på manus og Tom Savini på spesial effekter. Resultatet ble en fem episoders antologi full av minneverdige karakterer og øyeblikk. For eksempel Adrienne Barbeau, som den irriterende drukkenbolten Wilma; «Just call me Billy, everyone does!». Eller Stephen King som enstøingen Jordy Verrill, som dumper over en etsende meteor; «Meteor shit!». Leslie Nielsen som psykotisk rikmann; «You’ve gotta hold your breath there Harry» og Ed Harris som blir drept av en kakesulten zombie; ”I want my caaake!!!”. De overnevnte sitatene er nok uforståelig for folk flest, men er du medlem i Creepshow-kulten sitter du nok og nikker godkjennende.

Kakeoppskrift, zombie-style! Fra «Father’s Day» episoden.

Et annet element som trekker opp filmens helhetsinntrykk er den herlige synthmusikk av John Harrison, som fint balanserer mellom filmens morsome tegneseriestil og de grufulle skrekkelementene. Jeg kommer alltid i høststemning av filmens hovedtema. Filmen gav også Savini muligheten til å utvikle repertoaret sitt ved å lage mer avanserte creature-effekter, som monsteret Fluffy. Dette var til stor glede for effektmakeren, da han hadde sett seg lei på å kun lage hodeeksplosjoner og strupekuttinger gang på gang i filmer som Maniac (Lustig 1980) og The Prowler (Zito 1981).

Fluffy fra «The Crate» episoden.

Alt i alt er Creepshow er rett og slett en herlig skrekkfilm, som ofte kommer i skyggen av Romeros Dead-trilogi, noe som forsåvidt er forståelig ved tanke på trilogiens status. Allikevel var den suksessfull da den kom ut, og det at Stephen King var med på laget bidro nok til at den ble Warner Bros mestselgende skrekkfilm i 1982. Filmen er fremdeles svært populær blant sjangerfans, noe en kan se i YouTube-serier, som bl.a. James Rolfes (The Angry Video Game Nerd) Cinemassacre’s Monster Madness og Shitcase Cinema review.

I 1987 kom Creepshow 2, en helt brukbar oppfølger, der King og Romero nok en gang var involvert, men kun på manussiden denne gang. Michael Gornick, regissøren av ”Tales from the Darkside” tv-serien, stod for regien, som er preget av mindre tegneserie-estetikk enn Romeros film. Filmen er også noe kortere og består av tre historier, der «The Raft» episoden – som handler om en menneskeetende svart masse – er den mest minneverdige. Stilistisk litt mer anonym enn forløperen, men den har tatt vare på EC Comics-essensen. Det er også de som foretrekker denne overfor originalen, så den har utvilsomt en kult-status.

En av de mer minneverdige scenene fra «The Raft» episoden i Creepshow 2.

Deretter skulle det ta nesten 20 år før en andre oppfølger kom. Den dukket omsider opp rett-på-video i 2006, nemlig Creepshow III (Clavell & Dudelson 2006). Filmen hadde ikke med noen av folkene bak de to forrige filmene, men derimot regi-duoen Ana Clavell og James Glenn Dudelson, som året før laget en annen uoffisiell Romero-oppfølger, nemlig Day of the Dead 2: Contagium. Creepshow III mistet totalt poenget når det kom til EC Comics stilen, og den har blitt hatet av Creepshow-fanskaren og skrekkfilmfans generelt, og det med god grunn. DeadPit Horror Talk Radios anmeldelse av filmen er et godt eksempel på det.

Men da vi her i Filmjunkiene anmeldte filmen på halloween i 2010, fant vi ut at vi var nødt til å komme opp med en ny karakterskala, nemlig «Guilty pleasure»-ratingen. Vi føler oss veldig skyldige og skitne for denne anmeldelsen. Du kan se hvorfor her:

Minner også om Skrekktipsene som starter på mandag!

Skrevet av Aleksander U. Serigstad


Ghostwatch (1992)


Bannlyst fra BBC med streng beskjed om å aldri vises igjen. Det var Ghostwatch (Manning 1992) sin skjebne etter den ble vist på halloween foran godtroende briter i 1992. Et kamerateam skal dokumentere overnaturlige hendelser i et hus, og jammen skjer både det ene og det andre. Det hele var lagt fram som et reelt program, men var selvsagt iscenesatt og scriptet fra bunden av. At de hadde med tillitsfulle britiske programledere, som Michael Parkinson, Mike Smith og barne-TV-personligheten Sarah Greene, var nok en medvirkende faktor for at folk tok det som god fisk.

Tillitsfulle programledere?

Ghostwatch var også tema for vår niende episode av Filmjunkiene, som vi la ut på halloween for tre år siden. I den forbindelse tenkte vi det ville være morsomt å dra den fram igjen, for nye seere og folk som ikke har sett den siden vi la den ut. For i tillegg til at vi anmeldte Ghostwatch, la vi også inn en rekke mystiske detaljer i bakgrunnen. Få har kommentert på dette, kanskje du klarer å peke dem ut?


 


Skrekktips

Halloween nærmer seg med stormskritt, og i den forbindelsen ønsker vi å gjenopplive en gammel tradisjon vi har hatt i Filmjunkiene, nemlig å servere skrekkfilmtips dagene før selveste allhelgensaften. Idéen er å anbefale skrekkfilmer, som ellers ikke får så mye oppmerksomhet, og som vi selv synes er unike, skremmende, blodige, underholdende osv.

Vi kommer til å legge ut et hver dag fra mandag den 22. oktober til onsdag 31. oktober. Det blir 5 tips fra Aleksander og 5 fra Ivar, altså 10 totalt. Vi kan love mange varierte godsaker, men kan vel avsløre at tipsene i år er dominert av flere intense og oppriktig creepy filmer! Se promoen vår her:

Vi hadde ingen Skrekktips i fjor grunnet andre prioriteringer, men kom med seks stykk i 2009 og syv i 2010. For de av dere som ikke har sett dem, frykt ikke, vi har linker til dem her:

Skrekktips 2009
#01 Alone in the Dark (1982)
#02 Parents (1989)
#03 Night of the Creeps (1986)
#04 Nightmares (1983)
#05 Pet Sematary (1989)
#06 Amityville 2: The Possession (1982)

Skrekktips 2010
#01 The Exorcist III (1990)
#02 Desecration (1999)
#03 Night of the Demons (1988)
#04 The House of the Devil (2009)
#05 The Church (1989)
#06 Blood for Dracula (1974)
#07 Society (1989)

 


#40 Topp 10 Post-Apokalyptiske filmer


Da er det duket for sommerens siste episode av Filmjunkiene, og vi slår på stortromma med en god halvtimes post-apokalyptisk spesial. Her rangerer vi våre topp 10 post-apokalyptiske favoritter, ser litt på norske bidrag til sjangeren og utforsker et post-apokalyptisk Lillehammer. Hva er så deres favoritter innenfor sjangeren?

Vi ble forøvrig intervjuet under forrige sending av Filmpolitiet på NRK P3. I den forbindelsen skrev de også en artikkel om oss, med link til intervjuet. Dette kan du lese og høre her!

Slenger også med direktelink til hver av plasseringene:

 


#39 VHS-Junkier


Ukens episode tar en uant vending, i det en almindelig filmanmeldelse sporer over i en skattejakt på Gausdal. Vi får et dypere dykk inn i Filmjunkienes fascinasjon for VHS’er og fillipinske filmparodier, samt en solid dose 80-talls nostalgi. Sjekk ut episoden her:

Ekstramateriale:

 

 


#38 Samurai Cop (1989)


I ukens episode tar vi for oss Amir Shervans actionmesterverk fra 1989, nemlig Samurai Cop. Framfor en vanlig anmeldelse kjører vi en topp 10 liste over filmens beste scener. Samtidig serverer vi kanskje internetts mest grundige biografi av Amir Shervan, inklusiv en liten dose iransk filmhistorie, en haug av smakløse vitser, snodig pianopynt, katana-action og mye mye mer.

Ekstramateriale:

 

 

nbsp;