Troll-elgen (1927) stumfilmkonsert på 16mm-festivalen

Skrevet av Aleksander U. Serigstad

Fredag den 16. mars fremfører vi i Filmjunkiene livemusikk til den norske stumfilmklassikeren Troll-elgen (1927) på 16mm-festivalen. Arrangementet strekker seg over tre dager med blant annet stumfilmkonserter av Void of Sound til Metropolis (1927) på torsdag og Edvardson/Brix til Jeanne d’Arc (1928) på lørdag. Lillesalen på Chateau Neuf vil bli gjort om til en gammeldags røykfull fransk café med en 16mm-projektor som skjærer seg gjennom tåka og projekterer filmen på scenen der vi fremfører musikken. Dette blir rått. Vi har også fått med oss Vegard Berg på laget som vil bistå med pulserende bass og perkusjon. Musikken ble skrevet av meg og Ivar Nikolai Fallet mellom 2013 og 2014 etter initiativ fra Thomas Felberg og Marius Olsen i Another World Entertainment. Planen var en DVD-utgivelse, men var del av et større prosjekt, som dessverre ble lagt på is. Nå får vi endelig muligheten til å fremføre verket offentlig for første gang. Under følger en artikkel jeg skrev om filmen og musikken vår til den tiltenkte DVD-utgivelsen.

Les mer om konserten 16. mars og 16mm-festivalen her.

 

Fra Fønhus til Filmjunkiene: Et filmhistorisk blikk på Troll-elgen (1927)

«Det er morsomt for en gangs skyld at faa en norsk film, som man kan si saa meget godt om, ja som der kan brukes saa sterke lovord om, som det enstemmig er gjort om «Trollelgen». […] Ypperlige skuespillere, naturscenerier, som søker sin like, slagsmaal og kjærlighet og spænding, det hele sat iscene med fart og humør, og bildene glimrende fotografert. Denne film anbefales ikke fordi den er norsk, men fordi den er saa straalende god.»

Dette er tatt fra et innlegg i Aftenposten tre dager etter at Walter Fyrsts Troll-elgen hadde hatt sin premiere 2. juledag 1927. Publikum var begeistret og likeså var anmelderne. Aftenposten kalte den for: ”[…] den beste norske film vi har sett”. Tidens Tegn så det internasjonale potensial i filmen som: ”[…] en norsk film med ekte norske stemninger gjengitt, slik at vi endelig kan vise Europa det.” Dagbladet pustet lettet ut: ”Ja, slik skal det være. Man puster i ren luft, når man ser ”Troll-elgen”, efter å hatt den skrekkblandende oplevelse å se årets andre norske filmer.” I årene før hadde det norske publikum blitt bombadert av nasjonalromantiske bondefilmer etter suksessen til Rasmus Breistens Fante Anne (1920). Av de 28 filmene som ble produsert i Norge på 1920-tallet, var det kun fem filmer som utspilte seg i et urbant miljø. [1] Det nasjonalromantiske bildet av bondesamfunnet og naturen var dominerende, og mange var nok blitt mette på disse filmene da Troll-elgen hadde premiere. Allikevel ble den tatt i mot med åpne armer. ”Den er så god at her spiller det ingen rolle dette med bondefilmene», sa Aftenpostens anmelder. [2] Den dag i dag er den fremdeles å regne som en av de beste norske stumfilmene og den svenske filmhistorikeren Rune Waldekranz omtalte den som: ”norsk films mest genuine og beste prestasjon under stumfilmepoken.” [3] Det første som slo meg da jeg så den i 2013 var hvor godt fotografert den er, hvor minneverdige og levende skuespillerprestasjonene er og hvor godt den fungerer som en fortelling. Det er ikke en banebrytende filmfortelling vi snakker om, men den innehar klassiske mainstream elementer som fungerer godt på film, som spenning, humor, kjærlighet og ikke minst ekte helnorsk mørke.

Filmen er basert på to av Mikkjel Fønhus klassikere ”Skoggangsmand” (1917) og ”Troll-elgen” (1921). Fønhus er kjent for sine bøker om granskog, dyr og villmarksliv. Norsk litteraturs svar på Lars Monsen, om du vil, da han hadde en enorm entusiasme og formidlingsglede knyttet til den norske naturen. Fønhus var for øvrig svært imponert over Fyrsts filmatisering, og uttalte begeistring for hvordan han og manusforfatter Alf Rød hadde smeltet sammen hans to bøker til én historie. [4] I filmen møter vi gårdsgutten Hans Rustebakke (Bengt Djurberg) som forelsker seg i gårdsjenta Ingrid. Hallstein Rustebakke (Harald Stormoen) – far til Ingrid – er ikke imponert over Hans og vil heller at hun skal gifte seg med den sleske hesteselgeren Gunnar Sløvika (Einar Tveito). Vi møter også Gaupa (Tryggve Larssen), en gammel venn av Hans, som bor i et skur i skogen med hunden Varg. Gaupa har viet sitt liv til å fange den beryktede Trollelgen. Legenden sier at ånden til en død mann går igjen i elgen, og at man kan kjenne igjen sporene på de lange stegene. Under en intens jakt på udyret kommer Gaupa ved et uhell til å skyte Varg i stedet. Sorgskadet over å ha drept sin gode følgesvenn legger han jakten på hylla, men viderefører sin kunnskap om elgen til Hans. Dette blir svært nyttig når Hallstein Rustebakke annonserer at den som fanger Trollelgen er ”kar nok” til å få hans datter. Jakten er i gang, men ikke helt uten knivstikking, dramatikk og ville flukter inn til Oslo sentrum.

 

Innspillingen av Troll-elgen

Walter Fyrst var 26 år da han debuterte som spillefilmregissør med Troll-elgen. Filmen var selvfinansiert via lån og han satt flere år med gjeld etter innspillingen. Til vanlig jobbet han med reklamefilm og Troll-elgen regnet han som et sommerjobbsprosjekt. [5] På 1920-tallet var filmmediet fremdeles ungt, og vi var milevis unna noen norsk filmskole her til lands. Så det var ikke bare og bare å sanke til seg lærdom om mediet. Fyrst var selvlært og samlet opp alt han kunne komme over av lesestoff om film, og fikk også praktisk erfaring med en rekke reklamefilmproduksjoner. Den første laget han for «Luna sæpen» i 1924. [6]

På den tiden var mange av de norske filmene preget av statisk foto, med lite fart og bevegelse. Troll-elgen etablerte et brudd med dette. Fyrst valgte bevisst å få mest mulig bevegelse i kameraet med hjelp fra sin fotograf Ragnar Westfelt. Dette førte blant annet til Norges første dollykjøringer. For å få til dette brukte han en vogn med to lange planker som skinner på bakken. Kjøringene kommer spesielt til nytte i jaktscenen mellom Hans og Trollelgen mot slutten av filmen. [7] Det er også interessant å se hvordan Fyrst bruker kameraet subjektivt i flere scener, blant annet for å illustrere hvordan karakterene ser på Ingrid. Når antagonisten Gunnar eller den sleske onkelen betrakter henne, fester blikket seg opp og ned på bena hennes, etterfulgt av et nærbilde av antagonistens sleske smil. Men når Hans sitt subjektive syn illustreres, er alltid fokuset på fjeset og blikket hennes. Dette vitner om en ganske bevisst bruk av både foto og klipp, som ikke nødvendigvis var gitt på den tiden.

Innspillingen av filmen fant sted oppe i Gudbrandsdalen, nærmere bestemt Bjølstad gård i Heidal. Denne gården er fredet og står der den dag i dag, prikklik som den er i filmen. Et anbefalt turistmål for potensielle valfartere i norsk filmhistorie. Naturfotoet av elgene ble filmet i Oslomarka, og byscenene er filmet i Oslo-sentrum. Her kan man spesielt kjenne igjen Jernbanetorget og Aker Brygge ved Rådhuset.

Da filmen kom ut i 1927 var ikke Statens filmkontroll nådeløse med saksen. Slagsmålscener eller scener med nedbrytende moral kunne påvirke barn, fryktet de. Så for å la filmen passere med ”adgang for barn”, var det et par scener som måtte sensureres. Slagsmålscenen mellom Hans og Gunnar ble noe klippet, samt to teksplakater som ble ansett som for sterk kost. ”Men slegtningen villde ikke være hjelpsom for ingenting”, ble fjernet fra scenen der den slibrige Oslo-onkelen prøver seg på Ingrid. ”Denne gang skal du være jenta mi enten du vil eller ikke”, ble fjernet fra filmens klimaks der Gunnar tvinger seg på Ingrid.

 

Skuespillerene

I hovedrollen som Hans har vi den svenske skuespilleren Bengt Djurberg. Språk var intet hinder i stumfilmtiden, så om vår helt i virkeligheten snakket svensk var det jo ingen som ville merke. Stemmen hans kunne for øvrig høres i flere plateutgivelser fra Odeon på 1930-tallet med blant annet Sylvains populärorkester, der Djurberg sang. Ingrid – hans store kjærlighet i Troll-elgen – var spilt av Tove Tellback og de spilte nok en gang i sammen året etter i Walter Fyrsts Cafe X. Tove Tellback har ikke den lengste filmkarrieren, men debuterte i danske Carl Theodor Dreyers Glomdalsbruden (1926). Dreyer hadde tatt turen til Norge for å spille inn filmen og vi finner derfor flere nordmenn på rollelisten. Einar Tveito er en av dem og han spiller også i Troll-elgen. Her er han overbevisende i rollen som den sleske skurken Gunnar. Harald Stormoen gjør en kjempeinnsats som storbonden og far til Ingrid, Hallstein Rustebakke. Hver gang jeg ser filmen innebiller jeg meg røsten hans der han brauter: ”Har Hallstein Rustebakke lovt noe, så holder han det også!” eller «Snikegjest!». Stemmen hans fikk vi deretter høre fem år senere i Walter Fyrsts Prinsessen som ingen kunne målbinde (1932), en av Norges første lydfilmer, der Stormoen passende nok spiller kongen.

Tryggve Larssen som Gaupa er kanskje en av filmens mest minneverdige typer. Han har på mange måter samme mystiske utstråling som Ygor (Bela Lugosi) i Son of Frankenstein (1939). Bustete, værbitt og krokete, med et fjes som oser både vishet og galskap. Mikkjel Fønhus var også svært begeistrert over Larssens prestasjon og uttalte at det var akkurat slik han hadde forestilt seg Gaupa. [8] Det er ganske fascinerende at Larssen var knappe 40 år da han spilte rollen, da karakteren fremstår som en gammel livserfaren mann i 60-årene. Senere dukket han opp i Tante Pose (1940), Den forsvundne pølsemaker (1941) og som Matti i Walter Fyrsts westernfilm Villmarkens lov (1944). Filmens komiske innslag Tølleiv er spilt av Egil Hjorth Jensen. Av alle skuespillerne i filmen er det nok han som fikk den lengste filmkarrieren. Han ble en kjent karakterskuespiller innenfor norske filmer som Ugler i mosen (1959), Sønner av Norge (1961), Operasjon løvsprett (1962), Himmel og helvete (1969) og De ukjentes marked (1968). Til slutt må vi ikke glemme filmens store hovedkarakter: Trollelgen. Den ble fotografert av Helge Lunde i Oslomarka, og som vi kan se i filmen er det trolig brukt flere elger. En med horn og en uten. At naturentusiasten Mikkjel Fønhus selv var imponert av elgbildene må ha vært et stort kompliment til filmskaperene, da han mente at opptakene ville være: ”ganske sikkert enestaaende paa verdens filmmarked.”

 

Walter Fyrst

Året etter Troll-elgen kom Walter Fyrst med nok et sommerjobbsprosjekt, dramathrilleren Cafe X (1928), som tok for seg alkoholsmuglermiljøet i Oslo. Norges første helaftens lydfilm var riktignok Tancred Ibsens Den store barnedåpen (1932), men Fyrst sin kortfilm Prinessen som ingen kunne målbinde ble spilt inn før Ibsens film og var i den grad den første norske lydfilmen. Han stod også bak Norges første rendyrkede westernfilm med Villmarkens lov (1944), der kuer er byttet ut med reinsdyr og Nevada er byttet ut med Jotunheimen. Filmkarrieren hans har også et mørkt kapittel. Under andre verdenskrig var Fyrst medlem av Nasjonal Samling, og frilans filmprodusent for Norsk filmdirektorat, som var drevet av den NS-vennlige Leif Sinding. Han produserte tre korte propagandafilmer for hirden og spillefilmen Unge viljer (1943), som har et klart pro-NS budskap. [9] Fyrst tok et oppgjør med sitt NS-virke, og sonet tre år på Ilebu og Oslo kretsfengsel etter landssvikoppgjøret. I etterkrigen ble han tatt inn i varmen av Max Manus og hans foretak, der han produserte reklamefilmer i flere år. Fra midten av 1960-tallet ble han ansatt i NRK der han fikk en lang karriere og produserte omlag 70 tv-programmer til langt ut på 70-tallet. Totalt laget Walter Fyrst seks spillefilmer og flere titalls kortfilmer og reklamefilmer, men av alle sine produksjoner var det Troll-elgen han anså som sitt hovedverk. [10]

 

Musikken

Da Troll-elgen hadde premiere 2. juledag 1927 på Admiralpalads og Victoria teater ble filmen akkompagnert av live trekkspillmusikk. Verdensmester i trekkspill Harry Syvertsen spilte på Admiralpalads og norgesmesteren Hans Erichsen svingte løs med trekkspillet på Victoria teater. [11] I 1985 fikk Helge Møller i Interpress rettighetene til filmen og startet arbeidet med å få produsert ny musikk. Dette materialiserte seg aldri. Senere har Egil Hovland stått for improvisert musikk til filmen under en filmklubbvisning. Flere har trolig også bidratt med musikk til filmen, men ingenting har blitt skrevet for film inntil nå…

I 2013 har jeg, Ivar Nikolai Fallet og Adrian Ophus et møte med Marius Olsen og Thomas Felberg på kontorene til Another World Entertainment, angående utgivelsen av vår dokumentarfilm Bredo Greve – Filmrebell. Her blir vi informert om planen om å lansere en rekke norske kultfilmer på DVD, blant annet Troll-elgen. På møtet spør Thomas Felberg spontant: ”Er det noen av dere som lager musikk eller?” Jeg og Ivar – som begge hadde spilt og laget musikk sammen i flere år – ser på hverandre og utbryter: ”Såklart!” Det var enda ikke spilt inn noe musikk til Troll-elgen, og for å få den utgitt trengte de musikk. Vi fikk muligheten til å komponere musikken med frie tøyler og tok utfordringen.

Da Helge Møller i Interpress søkte komponister til en relansering av filmen på 1980-tallet søkte han etter komponister som kunne lage musikk som passet til atmosfæren og som samtidig hadde et nåtidspreg. Noen rockeversjon ala. Giorgio Moroders komposisjon til Metropolis (Lang 1927) var det derimot ”ikke tale om”, sa han. [12] Hva Helge Møller hadde syntes om våre komposisjoner er jeg spent på. Musikken ble skrevet og spilt inn i perioder spredt utover et år, men hovedkomposisjonene ble laget i løpet av en helg i min leilighet, som blant annet resulterte i en naboklage og sinna brev fra Obos. Jeg velger å tolke det som et godt tegn. De musikalske inspirasjonene har vært spredte, og siden vi fikk frie tøyler valgte vi å ikke være bundet av konvensjoner fra tradisjonell stumfilmmusikk. Vi så filmen. Tok til oss stemningen fra bildene. Ble inspirert og laget musikken. Når jeg hører på resultatet vil jeg kalle det en blanding av norsk folkemusikk spilt av punkrockere, med stemningsparalleller til norsk black metal og tysk krautrock, da spesielt Popol Vuh, som jeg føler har vært en underbevisst inspirasjon i lydbildet.

Oslos blokkliv er ikke alltid den idéelle settingen for trolsk inspirasjon, så sommeren 2013 dro vi ned til min families hytte i Kristiansand. Et sted hvor Mikkjel Fønhus trolig hadde kost seg glugg i hjel. Omgitt av gran og furu et kort stykke unna sjøen skrev vi den resterende musikken, som vi komponerte under jamøkter i gresset. Av mangel på en ekstra forsterker brukte vi en sugekopphøytaler festet til en bøtte, som gjorde samme susen. Vi fikk senere hjelp av lydtrollmannen Alrik Fallet til miksing av filmmusikken, som også bidro med synth og knipsing på temaet til P. Rustebakke, den sleske rike onkelen.

Trollelgens tema var den første jeg laget, og er også åpningssporet i filmen. Idéen med den lange seige bassgangen var å simulere de lange stegene til trollelgen som blir beskrevet i filmen. Melodien kom naturlig og er sterkt inspirert av melodier fra norsk black metal, da spesielt Thorns og Burzum. Slutt-temaets struktur er inspirert av Ennio Morricones tema til Tepepa (1969). Et enkelt tema etableres og bygger seg gradvis opp med flere melodilag til et småepisk klimaks. Låten er satt i sammen av et staut rytmeparti, som representerer Hans, og en lys, leken, søt melodi, som representerer Ingrid. Bevisst valgte jeg å holde disse partiene separat gjennom hele filmen, før sluttscenen. Rytmepartiet spilles i scener med Hans der han ser Ingrid på avstand, og Ingrids melodi spilles når hun går alene eller drømmer etter Hans. Alene føles partiene uforløst. Fordi rytmepartiet og ledepartiet er ment å være i sammen. Derfor forenes de – slik som karakterene – på slutten av filmen.

 

Kilder:

[1]              Iversen, Gunnar (2004): “Bedre enn sitt rykte” En liten norsk filmhistorie, Oslo, Norsk filminstitutt, 2.utgave, s.18.
[2]              Usignert (1927): «Filmrevy», Aftenposten 20. desember, s. 7
[3]             Stumfilm: Norsk Filmhistorie 1920 – 1930 Bonde- og nasjonalromantikken. Lastet 01.02.2016 https://www.stumfilm.no/norsk_filmhistorie_1920_1930_bonde_og_nasjonalromantikken.html
[4]              Usignert (1927) ”En forfatter som er fornøid med sin boks filmatisering!”, Aftenposten, 31. oktober, s.4.
[5]              Fyrst, Walter (1981): Min sti, Oslo, Eget forlag, s. 244.
[6]              Usignert (1927) ”Trollelgen’s sukcess. Et intervju med iscenesetteren hr. Walter Fürst”, Aftenposten 2. februar.
[7]              Lutro, Dag (1983): Lyden kommer! Dag Lutro Filmproduksjon, Norge.
[8]              Usignert (1927) ”En forfatter som er fornøid med sin boks filmatisering!”, Aftenposten, 31. oktober, s.4.
[9]              Fyrst, Walter (1981): Min sti, Oslo, Eget forlag, s. 245
[10]            Haddal, Per (1986): «Pionér i film, TV og video», Aftenposten 4. juli, s.10.
[11]            Annonse i Aftenposten 2. januar 1928.
[12]            Haddal, Per (1985): ”Fra Napoleon til Trollelgen”, Aftenposten 30. mars.