Oslo Pix#1 – Let the Corpses Tan

Skrevet av Aleksander U. Serigstad

I anledning filmfestivalen Oslo Pix som ble avholdt 4. til 10. juni benyttet jeg anledningen til å se to filmer jeg lenge har gledet meg til å se: Let the Corpses Tan (Cattet & Forzani 2017) og Hereditary (Aster 2018). Først ut var Let the Corpses Tan som ble vist på Saga kino lørdag 9. juni. Dette er den franske regiduoen Hélène Cattet og Bruno Forzanis tredje spillefilm. Med sinetidligere filmer Amer (2009) og The Strange Color of Your Body’s Tears (2013) har de etablert seg som stilsikre filmskapere med en dundrende forkjærlighet for italiensk kultfilm. De to foregående filmene hentet inspirasjon fra italiensk giallofilm, med vekt på drømmende plot og det visuelle og sanselige. I Let the Corpses Tan har de rettet fokuset mot solsteik, svette, ødemark, banditter og voldelig grådighet, som kjent fra italienske spaghetti westerns og euro crime filmer.

Rhino og hans bande av banditter stjeler 250 kilo gull, og søker tilflukt i en gammel ruin, som er bebodd av en gjeng kunstnere på søken etter inspirasjon. Bandittenes fluktplan blir satt på prøve da to politimenn entrer scenen og det hele eskalerer i lange bloddryppende oppgjør i kruttregn.

Let the Corpes Tan er basert på den franske krimromanen “Laissez bronzer les CadavresI” (1971) av Jean-Patrick Manchette og Jean Pierre Bastid, og er filmatisert som en hybrid mellom spaghetti western og euro crime filmene som kom i Italia rundt samme tid. Mario Bavas kruttsterke realtime-thriller Rabid Dogs (1975), ser ut til å ha vært en av de tydeligste inspirasjonskildene. I likhet med Bavas film går Let the Corpses Tan inn for å fortelles mer eller mindre i “realtime”. Vi følger filmens handlingsforløp minutt for minutt i løpet av et døgn, der vi stadig blir påminnet hvilket klokkeslett det er. Dette kokes i sammen med tilbakeblikk i beste Leone-ånd der vi gradvis blir vitne til en okkult handling som tidligere har tatt sted ved ruinen. Noen vil nok falle av lasset hva angår tilbakeblikkene, men filmen mister aldri grepet på den energiske iscenesettelsen. Den er stramt og effektivt klippet og regiduoen har også en teft for å caste gode filmansikter, spesielt nevneverdig er romanske Elina Löwensohn som den røffe kunstnerdama og Stéphane Ferrara, Bernie Bonvoisin og Pierre Nisse som de tre bandittene.

I store deler av filmen følger du tett på karakterene som nådeløst kjemper mot hverandre, og stilen bidrar til å gjøre det hele til en intens opplevelse. Kameraarbeidet til Manuel Dacosse er lekent med energiske panoreringer, effektive nærbilder og zoomtagninger som ville gjort Lucio Fulci stolt. Spesielt bruken av nærbilder skaper en intimitet, som styrkes av lydbildet der hvert eneste åndedrag kan høres i de mest intense øyeblikkene. Foleyarbeidet er så nøysomt gjennomarbeidet og detaljfiksert ned til hver eneste lærjakkegnikk at kombinasjonen lyd og bilde til tider eksploderer i en audiovisuell rus. Ikke minst forsterkes de visuelle inntrykkene av den solide musikkbruken. Her har Cattet og Forzani tyvlånt hyppig med låter fra italienske kultfilmer. Til tider måtte jeg beherske meg for å ikke snu meg alt for ofte til Filmjunkiene-kollega Ivar for å entusiastisk påpeke referansene. I mange av tilfellene benyttes musikken bedre her enn i originalfilmene de ble skrevet for. Jeg vil spesielt trekke frem Ennio Morricones tema fra Face to Face (1967) som blir ekstremt godt utnyttet under åpningstekstene når ranet har tatt sted. Det dukket også opp andre gledelige musikalske overraskelser fra filmer som Matalo! (1970), Who Saw Her Die? (1972) og Zombi Holocaust (1980)

Cattet og Forzani har stålgrep på stilen, men jeg skulle ønske at handlingen hadde klart å fange meg mer emosjonelt. Jeg klarer ikke helt å bli engasjert i karakterene og deres skjebne, men blir mer revet med av filmens stil. Ved tanke på hvor stødig Let the Corpses Tan er i forhold til stemning, casting og teknisk utførelse, er den emosjonelle koblingen mellom meg som séer og selve handlingen det som mangler for å kunne ha satt den helt i toppsjiktet. I den glimrende podcast-serie Post Mortem har filmskaperen Mick Garris ofte nevnt at mange nyere filmskapere ser ut til å være mer inspirert av film enn av livet. Hadde filmen klart å gjøre meg mer emosjonelt investert i karakterene, ville også stilen føltes enda mer eksplosiv. Om Cattet og Forzani i deres neste film klarer å integrere stilen med et mer medrivende manus, tror jeg de er i stand til å lage et mesterverk. Stilistisk er uansett Let the Corpses Tan noe av det feteste jeg har sett på lenge.