Andy Sidaris – Girls, Guns and G-strings-auteuren

Av Filmjunkiene, 15. mai 2016

Skrevet av Carl August Jordhøy

Det er ikke ofte b-filmskapere får tildelt noen auteurstatus selv om ganske mange av dem faktisk har fått seg en kultstatus. Men det spørs om ikke Andy Sidaris er en av de som fortjener auteurstatus i tillegg til kulstatus siden filmene hans bærer preg av en del karakteristiske fellestrekk. Før han begynte å lage b-filmer var Sidaris en pionér innen sportsfjernsyn og vant en rekke Emmy-priser for sitt arbeid. Det var også muligens her han hentet inspirasjon til å lage actionfilmer med lettkledde babes med tanke på arrangementenes rike tilgang på heiajenter. Faktisk var også Sidaris en pionér bak såkalte ”honey shots”, som vil si nærfilming av heiajenter og andre pene damer i publikum, helst fra flatterende vinkler. Vel, dette var tydeligvis ikke nok for Sidaris, og på 80 og 90-tallet skulle han å lage en rekke actionfilmer ofte filmet i tropiske omgivelser og som ofte hadde modeller fra Playboy og Penthouse i de viktigste rollene.

Etter exploitation-filmen Stacey (1973), så kunne man se glimt av hans trademarks med lettkledde babes og action i tropiske omgivelser allerede i Seven (1979) med William Smith, men det var først med de to neste filmene at han for alvor skulle befeste sine trademarks og produsere kultmateriale med Malibu Express (1985) og Hard Ticket to Hawaii (1987). Den førstnevnte, fra 1985, under de siste krampetrekningene til den kalde krigen, kom med en heller original versjon av spionthrillerne som var så populære i denne perioden. Privatetterforskeren Cody leies inn for å finne ut hvem som selger datateknologi til russerne i et eksotisk Los Angeles befengt av sosietet, lettkledde damer, bodybuildere og kriminelle.

Etter hvert sliter han mer og mer med leiemordere sendt av noen som vil ha en slutt på snokingen hans, men det Cody virker til å slite mest med gjennom filmen er å holde alle damene som vil hoppe på ham på armlengdes avstand, spesielt midt oppe i en biljakt, der noe slikt åpenbart er ekstra distraherende. Med sitt blonderte hår med permanentkrøller, pornobart og sin buffe kropp er Cody så uimotståelig for damene at han står i større fare for å bli drept av overdrevne mengder sex med lettkledde venuser enn av leiemordere. (Ikke den verste døden må jeg medgi, så hvis jeg først skulle dø… Ja, du skjønner sikkert hva jeg mener!) Selv ikke et spark i familiejuvelene fra en steroidebefengt bodybuilder ser ut til å sette en stopper for libidoet hans.

Stakkars Cody må både slite med å bli forfulgt av tungt bevæpnede skurker i helikopter og seksuell trakassering fra denne floksa samtidig og vet ikke helt hvordan han skal fordele oppmerksomheten sin!

Dette er etter min mening en av de beste Sidaris-filmene, og som nevnt en av de som best showcaser hans høyst personlige stil, og den er bare matchet av filmen som fulgte; Hard Ticket to Hawaii som jeg vier mer omtale av i Filmjunkienes siste episode. På andre halvdel av 80-tallet og utover 90-tallet fulgte en hel rekke lignende filmer som formelig druknet i pupper, permanent, bleket hår, oversizede skytevåpen, solbriller, spandex, trange bikinier og flau dialog. Det vil være en drøy påstand å si at filmene hans gjennomgikk noen kvalitetsmessig evolusjon. Det er vel heller snakk om om en evolusjon i bustsize eller bleket permanenthår, og det er mye derfor jeg elsker filmene hans. Ingen av dem hadde et manus eller en stil som skilte seg stort fra de andre, og i stedet for å forsøke seg på noen stunt som skulle øke anerkjennelsen og kvaliteten på filmene, så forble Sidaris trofast mot sin egen formel.

Ronn Moss gikk fra å spille en badass iført svart wifebeater som kverka skurker med bazooka og en chakram-lignende frisbee i ”Hard Ticket to Hawaii” til en smokingkledd sviskeprins i ”Glamur”.

Hos ”kvalitetsregissører” så belønnes det å trofast gjengi stilistiske trekk i film etter film og en markant og tydelig visuell stil med auteurstatus, så hvorfor skulle ikke Sidaris i det minste bli regnet som en B-filmauteur? Han holdt seg til det han kunne og satte en stilistisk signatur på alle filmene sine som var lett identifiserbar samme hvilken av dem det gjaldt, og man får heller ikke inntrykk av at han tok seg selv altfor alvorlig i motsetning til visse andre b-film-regissører som tviholder på at filmene deres er mesterverk og at det bare er vi ignoranuser* som ikke skjønner hvor geniale filmene deres er. Andy Sidaris kom åpenbart aldri med noen slike påstander, verken eksplisitt eller implisitt, og det virker som om han mest hadde det moro og ville at publikummet skulle ha det samme, og det lyktes han åpenbart med! Som han selv sa: ”On the rare occasion that we get criticized, I shrug it off thinking that they simply didn’t get the joke.” *

Så mens visse andre regissører – hvis navn jeg ikke skal nevne – møter kritikk med å si at kritikerne ikke oppfatter de geniale trekkene filmene deres har, så møtte Sidaris kritikk med å si at kritikerne ikke oppfattet at filmene hans ikke burde tas altfor alvorlig. Ah, hvis bare flere var slik som ham… Vel, hva mer kan jeg si om filmene til Andy Sidaris? Nyt dem uten å ta dem altfor alvorlig, for det er åpenbart slik de er ment å nytes. De fleste av dem er perfekt underholdning en fredagskveld sammen med guttegjengen og en aldri så liten mengde Bølmers. Hvis du nå bare har skumlest denne artikkelen og ikke helt fått med deg hva filmene til Andy Sidaris handler om, så får du her en kort promo hvis innhold du garantert vil få med deg: