The Gruesome Five – Fem Herschell Gordon Lewis anbefalinger

HGL1
Skrevet av Aleksander U. Serigstad

Han er splatterfilmens oldefar. Mannen som startet det hele. Uten han hadde trolig filmverdenen sett annerledes ut. I hvert fall når det kommer til bloddryppende splatter. Vi snakker om Herschell Gordon Lewis. Mannen bak Blood Feast (1963), verdens første splatterfilm. Filmen blir ofte sammenliknet med et Walt Whitman dikt. Er den bra? Nei, men den var den første av sitt slag. I Blood Feast fikk du for første gang se kameraet dvele i makabre lemlestelser av menneskekroppen – alt skutt i bloddryppende Eastmancolor. Skal man være pedant så kan man selvsagt grave opp tidligere eksempler på filmer som fråtser i det makabre. D. W. Griffiths Intolerance viste halshugginger og filmhistoriens første blodige spidding allerede i 1919 og Luis Buñuels Un chien Andalou (1929) viste nærbilde av et øye som ble snittet opp med barberblad, over 50 år før Lucio Fulci gjorde det til sitt varmerke i filmer som Zombi 2 (1979) og The New York Ripper (1983). Blant de mer obskure eksemplene på tidlig splatter har vi den italienske kortfilmen Il caso Valdemar fra 1936, som er basert på Edgar Allan Poes «The Facts in the Case of Mr. Valdemar». Filmen ser ut som noe Lucio Fulci kunne laget om han var aktiv på den tiden. Et medium er i kontakt med den døde Valdemar, som våkner til live og råtner opp foran kamera. Overraskende mye råttent kjøtt og graps i den filmen. Men Blood Feast var den første til å la splatteren være filmens soleklare hovedrolle.

Intolerance (1919) - Un chien Andalou (1929) - Il caso Valdemar (1936)

Intolerance (1919) – Un chien Andalou (1929) – Il caso Valdemar (1936)

Lewis fulgte opp med en lang rekke av bloddryppende exploitationruller som Two Thousand Maniacs! (1964), Color Me Blood Red (1965) og The Wizard of Gore (1970). Sett opp i mot dagens standard er filmene fremdeles nokså grafiske. Tunger rives ut, lem hugges av, hjerner velter ut – alt i eksplisitt detalj. Lewis sitt kamera skyr ikke detaljene, det dveler på dem. I enkelte tilfeller er det som om kameralinsen simpelthens dyttes ned i innvollene. Allikevel skiller filmene seg fra de mer realistiske skrekkfilmene, som skulle følge på 70-tallet. Filmer som Night of the Living Dead (1968) og The Last House on the Left (1972) er langt mer nådeløse og nihilistiske i sin tone, mens Lewis sine filmer alltid har et godt hjerte, gjerne med en moralsk slutt. Heltene vinner og skurken får smake sin egen medisin. Lewis filmer har også noe helt eget over seg, som skiller dem fra splatterfilmene som fulgte på 70- og 80-tallet. Det er som om filmene har med seg en slags naiv 50-talls mentalitet, som kommer til uttrykk i manus og skuespill. Heltene er godhjerta ”gee-whiz” mennemenn, mens kvinnene er væskebærende ”beg your pardon” damedamer. Det føles som om karakterene kommer fra et smørblidt 50-talls univers, kjent fra TV-serier som ”Leave it to Beaver” eller de gamle ”Lassie”-seriene som rullet og gikk hver lørdagsmorgen på TV2. Men hva skjer hvis du tar dette universet og plasserer inn brutal eksplisitt vold? Da har du en Herschell Gordon Lewis film. Skulle man imitert stilen i dag, hadde det trolig endt opp som en ironisk pastisj. Derfor er disse filmene interessante tidskapsler fra en svunnen tid.

Blood Feast (1963) – Two Thousand Maniacs! (1964) – Color Me Blood Red (1965)

I vår nyeste episode tok vi for oss The Gore Gore Girls (1972). Denne filmen var på mange måter Lewis sin svanesang som filmskaper. I 1968 etablerte MPAA for første gang ”rating” systemet, som satte aldersgrenser på filmer. Før dette fantes det ingen aldersgrenser, og filmstudioer måtte innrette seg mer etter alle aldere. Med den nye R-ratingen – som tilsvarer en 17 års aldersgrense – fikk de mer spillerom. Spesialeffektene til storstudioene var også en annen konkurrent mot Lewis og andre lavbudsjettsfilmskapere. Med filmer som The Exorcist (1973) var groteske spesialeffekter blitt mainstream.  Der Lewis stilte opp med gummimasker og kjøttstykker fra det lokale slaktehuset, hadde Hollywood spesialeffektmakeren Dick Smith, som med troverdighet fikk hoder til å rotere og transformerte 12 år gamle Linda Blair til en demonbesatt fysak. «When I saw what the studios were getting away with, I realized I can’t match that. The MPAA killed me. My little spot of the film world was gone”, har Lewis uttalt. [1] Men det var ikke helt slutten på Lewis sin filmsaga. I 2002 fant han frem igjen bøttene med teaterblod og returnerte med Blood Feast 2: All You Can Eat!, og har siden fulgt opp med The Uh-Oh Show (2009). Han er også snart aktuell med antologifilmen Herschell Gordon Lewis’ Blood Mania, der han har co-regi sammen med Kevin Littlelight og Melanie Reinboldt. Sprekt, ved tanke på at mannen nærmer seg 90 år. Men ingen av hans nyeste verk har helt samme sjarmen som de han laget når han var i sitt ess – på 60-tallet. Her kommer fem av mine anbefalinger fra Lewis sin gullalder:

 

5. The Gruesome Twosome (1967)

HGL05GruesomeTwosome
Mrs. Pringle og sønnen Rodney slakter skolejenter, skalperer dem med kjøkkensag og selger håret i parykksjappa deres. Skolejenta Kathy har en liten frøken detektiv i seg, og bestemmer seg for å undersøke mordmysteriet, til kjæresten Dave sin store frustrasjon: «Brother that’s all I need. Kathy Baker girl detective. How did I ever get mixed up with a female James Bond?»

Hva om Mrs. Bates fremdeles var i live og Norman solgte ofrenes hår i en parykksjappe? Lewis var nok litt inspirert av Psycho (1960) da han laget denne, og resultatet er en slurvete men gøyal film. Skuespillerne overspiller for alt det er verdt og Lewis pøser på med blod og gørr – dog ikke hans mest grapsete prestasjon. En av mine favorittscener er når Kathy tror hun er på sporet av morderen. Skolens mystiske vaktmester bærer nemlig på en pose med kjøtt og bein. Menneskelik? Grøss og gru! Han kikker seg nøysommelig rundt og ser riktig så mistenksom ut. Kathy lister seg etter og titter frem bak busker. Han går inn i en hage der han graver ned beinene. Kathy hopper frem! «Hah! Busted!» Men nei, det viste seg til at mannen bare gravde ned kjøttbein til hunden sin, som har bursdag… Kløktig manusarbeid Lewis, kløktig. Det er scener som dette som gjør filmen til sjarmerende b-film moro, med til tider fascinerende amatørskuespill og et banalt manus man bare må ta for det det er. Langt i fra Lewis mest essensielle eller innflytelsesrike verk, men den satte sine spor i episode 9 i sesong 5 av ”It’s Always Sunny in Philadelphia”, der Frank og Charlie deklarerer: ”We’re the gruesome twosome!”

Til slutt en liten obskur observasjon. Noe av musikken Lewis har brukt i The Gruesome Twosome er også med i den norske kortfilmen Operasjon Blodsprøyt (1966) av Bredo Greve. Greves film kom året før The Gruesome Twosome. Filmdetektiv Serigstad har selvsagt undersøkt saken og kontaktet både Bredo og Hersch. Greve brukte musikk fra NRKs musikkarkiv, og Lewis skrev følgende:

Too much time has elapsed for me to remember every specific. But Larry Wellington did compose music for many of my films. (So did I.) If «The Gruesome Twosome» had some non-Wellington melodies, those would have to be public domain because we carefully avoided music that demanded royalties.

Konklusjon: de har begge brukt rettighetsfri arkivmusikk, og vi lever i en liten filmverden.

 

4. Scum of the Earth! (1963)

HGL04Scum

Vi møter tenåringsjenta Kim Sherwood, som blir fotomodell for å finansiere collegeutdannelsen sin. Bare synd at fotografene hun har møtt viser seg til å være SCUM OF THE EARTH! Ganske riktig – en gjeng sleske sigarrøykende lurendreiere. Her er det ikke bare snakk om uskyldige kjolebilder. Det begynner med noen smådristige bikinibilder, og etter hvert tvinges også bikinien av. Kim orker ikke mer og vil slutte, men blir møtt med trusler. Dersom hun slutter skal kjeltringene dele nakenbildene med hele byen. Råtten bande. Samtidig sitter gamle far hjemme og venter håpefult på de fine kjolebildene: ”Can’t you show your old pop some of those photos you promised?” Han skulle bare visst.

Dette er ingen splatterfilm, men en renspikka exploitationfilm, forkledd som et informativt drama til-skrekk-og-advarsel for ungdommen. Merkelig nok er Scum of the Earth mer aktuell i dag, enn den var da den kom ut. Jenter som går gjennom Kims sjebne har nok ikke blitt mindre aktuell med internettets fremvekst. Det gjør filmen ganske interessant da den merkelig nok føles litt tidløs, opp i all sin banalitet. Skuespillerne er som hentet fra et amatørteater – noe de trolig også var – og karakterene er renskårne stereotyper. Allikeve er ikke manuset så dårlig. Hadde det blitt nyinnspilt av en habil regissør, med erfarne skuespillere og satt til en moderne setting tror jeg faktisk det hadde vært mulig å tatt den på alvor. Ikke noe mesterverk – men den er bedre enn den gir seg ut for å være.

 

3. Something Weird (1967)

HGL03SomethingWeird

Colin Mitchell havner i en arbeidsulykke der han får elektrisk støt gjennom kroppen. Fjeset blir vansiret og Colin utvikler synske evner – så klart. Han oppsøker en stygg gammel heks som tilbyr å gjøre fjeset normalt igjen, men til gjengjeld må han bli heksas elsker. Den er kjip. Det som følger er LSD-tripper, karateslosskamper, en seriemorder som herjer, interaksjon med spøkelser og slosskamp med en levende dyne som prøver og kvele vår helt.

Jepp, denne filmen lever virkelig opp til sin tittel, og må være en av Herschell Gordon Lewis sine mest sprøytende gale filmer. Den er pepret med what-the-fuck øyeblikk og sparer ikke på fantasi eller surrealisme. Av Lewis sine filmer er det ikke ofte jeg ser denne bli nevnt. Det kan være fordi den ikke har så mye av hans varemerke – blod og gørr. Men den er att-på-til en av de merkeligste og mest fascinerende filmene i hans filmografi. Filmen gav navnet til videoselskapet Something Weird Video, ledet av Mike Vraney (R.I.P.), som har gitt ut samtlige av Lewis sine filmer på hjemmevideo. Lewis mest syrete film – uten tvil – og verd å få med seg for fans av skrudd 60-talls exploitation.

 

2. Two Thousand Maniacs! (1964)

HGL02TwoThousandManiacs

Sørstatsbyen Pleasant Valley feirer sitt hundreårs jubileum. For å markere dette inviterer borgerne seks tilfeldige gjester nord i fra, som skal få være del av markeringen. Gjestene får en varm velkomst av borgemesteren og resten av byen, og får bo på det lokale hotellet. Bare synd at innebyggerne viser seg til å være en gjeng med blodtørstige galninger. Det er nok ikke totusen av dem, som tittelen indikerer, men mange nok til at våre seks protagonister blir overmannet og drept én etter én. Hvorfor? Ren og skjær blodtørst og innebyggernes primære fascinasjon for et realistisk grand guignol show.

Etter Blood Feast må dette være den av Lewis filmer som har størst kultfølge. Filmen er rett og slett vanvittig gøyal, og den sparer ikke på fantasi når det kommer til splatterscenene. En mann blir kastet ned en bakke i en tønne full av spiker. En får bundet opp armer og ben til fire hester og revet av hvert eneste lem. En annen blir smadret til blods under en stein. Makabert men så hysterisk overspilt at det er vanskelig å la seg bli sjokkert av det den dag i dag. Det hele er akkompagnert med en vannvittig fengende filmmusikk, skrevet og fremført av Hersch selv. Bare hør på temalåta. Den naive 50-talls mentaliteten, som jeg nevnte innledningsvis, kommer spesielt frem i karakteren «Little Billy». En liten blåøyd pjokk med bred sørstatsdialekt, som protagonistene lurer trill rundt for å komme seg ut av byen.

Tom White: «I’ll let you drive 70 miles an hour at the highway kid. Just give me the keys»

Billy: «70 miles and hour!? Hot doggie!»

Filmen fikk en slags oppfølger i 2005 kalt 2001 Maniacs, med Robert Englund i hovedrollen som borgermesteren. Ikke så alt for verst – men langt fra så minneverdig som Lewis sin kultklassiker.

 

1. Blood Feast (1963)

HGL01BloodFeast

Historien er enkel. Kokken Fuad Ramses ofrer mennesker for å vekke til live den egyptiske guden Ishtar. Hjerner hakkes ut, tunger røskes ut, lem hugges av. Fuad skyr ingen midler for å vekke Ishtar til live. Han blir omsider hyret inn av en familie til å arrangere et gourmet måltid til datteras 16-årsdag. I stedet forsøker han å ofre henne til Ishtar. ”Golly gee!” Heldigvis er politimester Pete Thornton satt på saken.

«Well Frank, it looks like one of those long hard ones!» – dept. Pete Thornton

Her har du den. Faren til alle splatterfilmer. Den som startet det hele. Jeg husker godt første gang jeg så glimt av Blood Feast. Det var på TVNorge sent 90-tall under fredagens «Latterkule», som den uken var John Waters Serial Mom (1994). Filmen om den idéelle amerikanske husmoren Beverly Sutphin, som også er en seriemorder. Beverlys sønn er en ihugga skrekkfilmfan, og i en scene ser han på Blood Feast sammen med sin likeså morbide kjæreste. Vi får glimt fra den berømte tungescenen hvor han utbryter: ”It’s not real. It’s a sheep tongue”. ”Aha”, tenkte jeg, ”det er sånn de har gjort det.” Jeg fikk altså vite bakomfakta om filmen før jeg hadde sett den. Mye av splattereffektene her består nemlig av kjøttprodukter fra det lokale slakteriet. Dermed ser jo effektene (naturlig nok) ganske organiske ut, i kontrast til prostetiske effekter, som ble mer og mer vanlig utover 70- og 80-tallet. Blood Feast er faktisk også mer ekstrem enn mange av filmene Lewis fulgte opp med, så det er ikke uforståelig at filmen sjokkerte da den kom. Blood Feast er også stappfull av b-film sjarm i form av overspill og cheesy replikker. Filmen tikker inn rett over én time og er dermed svært lettfordøyd og underholdende. Lewis laget en oppfølger i 2002, som dessverre er alt for selvbevisst og ironisk, og dermed blottet for den naive sjarmen til originalen. Blood Feast på sin side er en filmhistorisk kuriositet og et «must» for splatterfans.

Er du hungrig på mer Herschell Gordon Lewis film, så sjekk også ut den tredje Blood-trilogi filmen Color Me Blood Red (1965), den makabre grand guignol-inspirerte The Wizard of Gore (1970), spilloppmakerkavalkaden Just for the Hell of It (1968) og sleazerullen The Alley Tramp (1968), som må være Lewis sitt svar på Lars von Triers Nymphomaniac (2013).

 

[1] Zinoman, Jason (2011): «Shock Value», England, Penguin Books, s. 108.