John Carpenter – Live i Oslo Konserthus 24.08.2016
Skrevet av Aleksander U. Serigstad
John Carpenter live!? Dette hadde jeg aldri trodd jeg kom til å oppleve da jeg som 13 åring tapet Halloween (1978) temaet fra VHS til kassett. Før jeg gyver løs på anmeldelsen, føler jeg for å utrede litt om mitt forhold til Carpenters musikk. Jeg har siden tenårene vært stor fan av John Carpenters filmer, men likeså stor fan av soundtrackene. Hans minimalistiske, mørke og tidvis catchy musikk har alltid appellert til meg. På nettsamfunnet Last.Fm kan man holde oversikt over hvilke artister man hører mest på. Nå har jeg ikke brukt tjenesten på år og dag, men på min profil står John Carpenter på en 3. plass, kun toppet av Darkthrone og Ennio Morricone. Musikken hans har også betydd mye for meg kreativt. Har jeg skrivesperre pleier jeg som regel sette på soundtrackene til Christine (1983) eller Escpe from New York (1982), og jeg blir dratt inn i et konsentrert og fokusert driv, som får fingrene til å danse på tastaturet. (I skrivende stund hører jeg på «Lost Themes II») Mildt sagt har Carpenters musikk vært med meg veldig lenge og betydd vannvittig mye for meg. Når han plutselig kom ut med soloskiva «Lost Themes» i 2015, ble jeg svært positivt overrasket. Det var klassisk Carpenter, bare noe nytt og med litt mer fokus på låtstrukturer. Men la meg ikke spore av her. 29. mai skulle Carpenter spille i København. Jeg var veldig hypp på å dra, men det ordnet seg ikke. Doh! I sommer var jeg i New York. Etter flybillettene var i boks fant jeg ut at Carpenter skulle spille live, dagen ETTER vi hadde dratt fra New York. Dobbel-doh! Men så, kom den glade nyhet: Carpenter skal spille live i Oslo Konserthus 24. august. Yes…YES…YES!!!
Så var endelig 24. august her. På trikken ned til konserten med min kjæreste kjente jeg en kriblende følelse av å glede seg til noe, som jeg nesten ikke har kjent siden jeg var barn – omtrent. Så entrer jeg salen. Jeg har plass på andre rad, og blir overrasket da jeg ser hvor nærme scenen vi sitter. Ikke lenge etterpå entrer han scenen. John Carpenter, regissøren av Halloween (1978), Assault on Precinct 13 (1976), The Thing (1982) og horder av andre legendariske godsaker. Med seg har han sin sønn Cody Carpenter på synth og et band bestående av en leadgitarist, rytmegitarist, bassist og en trommis. De starter med temaet fra Escape from New York. Carpenter står og smådanser mens han tygger tyggis – trolig nikotintyggis. Det er tight som faen. Bak dem har de et lerret der det prosjekteres klipp fra filmen. Alt er timet til musikken. I det låta er ferdig går de rett over på temaet til Assault on Precinct 13. Herregud, så fett. Det enkle Led Zeppelin «Immigrant Song»-inspirerte riffet dundrer ut fra synthen. Jeg tror ikke jeg er alene i ekstasen ut ifra responsen fra publikum. Inntil da har ikke Carpenter sagt et eneste ord, men introduserer seg selv før tredje låt, som er «Vortex» – åpningslåta fra «Lost Themes». Carpenter slurver litt her og der på synthen, men det er helt greit. Det er en påminnelse av at denne elektroniske musikken faktisk blir fremført av et menneske, og at de i hvert fall ikke spiller med playback. Bandet er veldig samspilt, og det at de har med en trommis gir et organisk ansiktsløft til lydbildet.
Videre blir jeg overrasket over mangfoldet av temaer fra Carpenters filmer som blir spilt. En av overraskelsene er når de spiller temaet fra The Thing (1982), som ble komponert av Ennio Morricone. Det er fremdeles mange som tror Carpenter selv står for denne, da musikken er svært i ånd med Carpenters komposisjoner. Allikevel ventet jeg ikke å høre denne, og at Carpenter att-på-til dedikerer den til ære for Ennio Morricone: «the greatest film composer ever», gjør det ikke mindre geek-tastic. En av de låtene som gir sterkest inntrykk på meg er The Fog. Jeg har alltid likt musikken fra filmen, men den har aldri vært blant mine favoritter, så for meg var det noe overraskende hvor godt den traff live. Den kom i etterkant av mer «upbeat» låter, slik at kontrasten med filmens melankolske gufne tema kanskje gav mer inntrykk. Jeg kjenner i hvert fall på dette punktet at dette er en av de sjeldne konsertene. Ikke bare har han laget filmene som prosjekteres i bakgrunnen, men han har også komponert den steinkule musikken, og der står han, rett-opp-og-ned på scenen med venstrehånd i lomma, og trykker løs på tangentene.
Omsider kommer de endelig til Halloween temaet. En klassiker. Melodien som gjorde meg interessert i hans musikk, og også oppblomstret interessen min for skrekkfilm og film – punktum. Hva skal man si. Surrealistisk. Fantastisk. Nydelig. Deretter deiser de løs med temaet fra In the Mouth of Madness (1995). Jøss, forventet ikke den. Jeg sitter tilfeldigvis ved siden av filmregissør Severin Eskeland under konserten. Jubelropet og entusiasmen hans må ha vært et tegn på at dette var låta han ventet på. Deretter går de av scenen. Jeg er redd for at de ikke har en «encore». Heldigvis er jeg og resten av publikum i nok ekstase og jubel til å få dem tilbake. De spiller fire låter til, blant annet temaet fra Prince of Darkness og to låter fra Lost Themes skivene, før de runder det av med Christine. Temaet i filmen er ganske minimalistisk, men har lenge vært en favoritt hos meg. Som tidligere nevnt har jeg fått produsert mye av mitt skrevne arbeid til denne låta. Det skader ikke at temaet er enda kulere live. De rocker den skikkelig opp. Leadgitaristen legger til sine egne harmonier, og det hele blir en euforisk ekstatisk finale til en av de kuleste konsertene jeg har vært på. Jeg håper Carpenter gir ut «Lost Themes III» og at vi på neste konsert også får en liten låt fra Halloween III: Season of the Witch – undervurdert film med bekmørk kul musikk – så hadde det vært ren perfeksjon. Men jeg skal ikke klage. Jeg skal slettes ikke klage. Dette var ren pur fornøyelighet.