#50 10 års jubileum

Det har gått 10 år siden vi startet Filmjunkiene og dette feirer vi med en halvtimes dokumentarfilm, som også er vår 50’ende episode. Hvordan startet det hele og hvordan har webserien banet veien videre for Filmjunkienes b-film-mani? I tillegg til intervjuer med Filmjunkiene selv får du møte folk som den Oscarvinnende klipperen Bob Murawski, undergrunnsfilmskaperene Lars Erik Lie, Per Ingvar Tomren og ikke minst VHS-junkie Carl August. Du får også se unikt bakom materiell fra innspillingene av blant annet Blodrød jul (1985!?) og Bredo Greve – Filmrebell (2014), pluss mye mye mer. En halvtimes hyllest til skrekkfilm, b-film, 70-tallet, 80-tallet, fysisk format, fankultur, 16mm, 35mm, VHS og vennskap.


#49 Dynasti (2012)

I år er det 10 år siden vi startet Filmjunkiene, noe som føles ganske utrolig. Dette feirer vi med to spenstige nye episoder. Først ut er vår anmeldelse av filmen mange omtaler som Norges svar på kalkunklassikeren The Room (2003), nemlig Dynasti (Aase 2012). Har den et tilsvarende kultfilm potensial? Neste episode – som blir vår 50ende episode – får eksklusiv førpremiere på Ramaskrik filmfestival lørdag 19. oktober kl.15:00. For de som ikke tar turen til Oppdal blir episoden tilgjengelig på nett torsdag 31. oktober. Dette er en halvtimes dokumentar der vi har intervjuet oss selv og folk som Bob Murawski, Per Ingvar Tomren og Lars Erik Lie, hvor vi ser tilbake på våre 10 år som filmanmeldere på YouTube. Men først ut er Dynasti. Følg med til slutten for å være med på konkurranse!

 


Oslo Pix#1 – Let the Corpses Tan


Skrevet av Aleksander U. Serigstad

I anledning filmfestivalen Oslo Pix som ble avholdt 4. til 10. juni benyttet jeg anledningen til å se to filmer jeg lenge har gledet meg til å se: Let the Corpses Tan (Cattet & Forzani 2017) og Hereditary (Aster 2018). Først ut var Let the Corpses Tan som ble vist på Saga kino lørdag 9. juni. Dette er den franske regiduoen Hélène Cattet og Bruno Forzanis tredje spillefilm. Med sinetidligere filmer Amer (2009) og The Strange Color of Your Body’s Tears (2013) har de etablert seg som stilsikre filmskapere med en dundrende forkjærlighet for italiensk kultfilm. De to foregående filmene hentet inspirasjon fra italiensk giallofilm, med vekt på drømmende plot og det visuelle og sanselige. I Let the Corpses Tan har de rettet fokuset mot solsteik, svette, ødemark, banditter og voldelig grådighet, som kjent fra italienske spaghetti westerns og euro crime filmer.

Rhino og hans bande av banditter stjeler 250 kilo gull, og søker tilflukt i en gammel ruin, som er bebodd av en gjeng kunstnere på søken etter inspirasjon. Bandittenes fluktplan blir satt på prøve da to politimenn entrer scenen og det hele eskalerer i lange bloddryppende oppgjør i kruttregn.

Let the Corpes Tan er basert på den franske krimromanen “Laissez bronzer les CadavresI” (1971) av Jean-Patrick Manchette og Jean Pierre Bastid, og er filmatisert som en hybrid mellom spaghetti western og euro crime filmene som kom i Italia rundt samme tid. Mario Bavas kruttsterke realtime-thriller Rabid Dogs (1975), ser ut til å ha vært en av de tydeligste inspirasjonskildene. I likhet med Bavas film går Let the Corpses Tan inn for å fortelles mer eller mindre i “realtime”. Vi følger filmens handlingsforløp minutt for minutt i løpet av et døgn, der vi stadig blir påminnet hvilket klokkeslett det er. Dette kokes i sammen med tilbakeblikk i beste Leone-ånd der vi gradvis blir vitne til en okkult handling som tidligere har tatt sted ved ruinen. Noen vil nok falle av lasset hva angår tilbakeblikkene, men filmen mister aldri grepet på den energiske iscenesettelsen. Den er stramt og effektivt klippet og regiduoen har også en teft for å caste gode filmansikter, spesielt nevneverdig er romanske Elina Löwensohn som den røffe kunstnerdama og Stéphane Ferrara, Bernie Bonvoisin og Pierre Nisse som de tre bandittene.

I store deler av filmen følger du tett på karakterene som nådeløst kjemper mot hverandre, og stilen bidrar til å gjøre det hele til en intens opplevelse. Kameraarbeidet til Manuel Dacosse er lekent med energiske panoreringer, effektive nærbilder og zoomtagninger som ville gjort Lucio Fulci stolt. Spesielt bruken av nærbilder skaper en intimitet, som styrkes av lydbildet der hvert eneste åndedrag kan høres i de mest intense øyeblikkene. Foleyarbeidet er så nøysomt gjennomarbeidet og detaljfiksert ned til hver eneste lærjakkegnikk at kombinasjonen lyd og bilde til tider eksploderer i en audiovisuell rus. Ikke minst forsterkes de visuelle inntrykkene av den solide musikkbruken. Her har Cattet og Forzani tyvlånt hyppig med låter fra italienske kultfilmer. Til tider måtte jeg beherske meg for å ikke snu meg alt for ofte til Filmjunkiene-kollega Ivar for å entusiastisk påpeke referansene. I mange av tilfellene benyttes musikken bedre her enn i originalfilmene de ble skrevet for. Jeg vil spesielt trekke frem Ennio Morricones tema fra Face to Face (1967) som blir ekstremt godt utnyttet under åpningstekstene når ranet har tatt sted. Det dukket også opp andre gledelige musikalske overraskelser fra filmer som Matalo! (1970), Who Saw Her Die? (1972) og Zombi Holocaust (1980)

Cattet og Forzani har stålgrep på stilen, men jeg skulle ønske at handlingen hadde klart å fange meg mer emosjonelt. Jeg klarer ikke helt å bli engasjert i karakterene og deres skjebne, men blir mer revet med av filmens stil. Ved tanke på hvor stødig Let the Corpses Tan er i forhold til stemning, casting og teknisk utførelse, er den emosjonelle koblingen mellom meg som séer og selve handlingen det som mangler for å kunne ha satt den helt i toppsjiktet. I den glimrende podcast-serie Post Mortem har filmskaperen Mick Garris ofte nevnt at mange nyere filmskapere ser ut til å være mer inspirert av film enn av livet. Hadde filmen klart å gjøre meg mer emosjonelt investert i karakterene, ville også stilen føltes enda mer eksplosiv. Om Cattet og Forzani i deres neste film klarer å integrere stilen med et mer medrivende manus, tror jeg de er i stand til å lage et mesterverk. Stilistisk er uansett Let the Corpses Tan noe av det feteste jeg har sett på lenge.


Troll-elgen (1927) stumfilmkonsert på 16mm-festivalen

Skrevet av Aleksander U. Serigstad

Fredag den 16. mars fremfører vi i Filmjunkiene livemusikk til den norske stumfilmklassikeren Troll-elgen (1927) på 16mm-festivalen. Arrangementet strekker seg over tre dager med blant annet stumfilmkonserter av Void of Sound til Metropolis (1927) på torsdag og Edvardson/Brix til Jeanne d’Arc (1928) på lørdag. Lillesalen på Chateau Neuf vil bli gjort om til en gammeldags røykfull fransk café med en 16mm-projektor som skjærer seg gjennom tåka og projekterer filmen på scenen der vi fremfører musikken. Dette blir rått. Vi har også fått med oss Vegard Berg på laget som vil bistå med pulserende bass og perkusjon. Musikken ble skrevet av meg og Ivar Nikolai Fallet mellom 2013 og 2014 etter initiativ fra Thomas Felberg og Marius Olsen i Another World Entertainment. Planen var en DVD-utgivelse, men var del av et større prosjekt, som dessverre ble lagt på is. Nå får vi endelig muligheten til å fremføre verket offentlig for første gang. Under følger en artikkel jeg skrev om filmen og musikken vår til den tiltenkte DVD-utgivelsen.

Les mer om konserten 16. mars og 16mm-festivalen her.

Vegard Berg – Aleksander U. Serigstad – Ivar Nikolai Fallet – Foto: Monica Rikoll

 

Fra Fønhus til Filmjunkiene: Et filmhistorisk blikk på Troll-elgen (1927)

«Det er morsomt for en gangs skyld at faa en norsk film, som man kan si saa meget godt om, ja som der kan brukes saa sterke lovord om, som det enstemmig er gjort om «Trollelgen». […] Ypperlige skuespillere, naturscenerier, som søker sin like, slagsmaal og kjærlighet og spænding, det hele sat iscene med fart og humør, og bildene glimrende fotografert. Denne film anbefales ikke fordi den er norsk, men fordi den er saa straalende god.»

Dette er tatt fra et innlegg i Aftenposten tre dager etter at Walter Fyrsts Troll-elgen hadde hatt sin premiere 2. juledag 1927. Publikum var begeistret og likeså var anmelderne. Aftenposten kalte den for: ”[…] den beste norske film vi har sett”. Tidens Tegn så det internasjonale potensial i filmen som: ”[…] en norsk film med ekte norske stemninger gjengitt, slik at vi endelig kan vise Europa det.” Dagbladet pustet lettet ut: ”Ja, slik skal det være. Man puster i ren luft, når man ser ”Troll-elgen”, efter å hatt den skrekkblandende oplevelse å se årets andre norske filmer.” I årene før hadde det norske publikum blitt bombadert av nasjonalromantiske bondefilmer etter suksessen til Rasmus Breistens Fante Anne (1920). Av de 28 filmene som ble produsert i Norge på 1920-tallet, var det kun fem filmer som utspilte seg i et urbant miljø. [1] Det nasjonalromantiske bildet av bondesamfunnet og naturen var dominerende, og mange var nok blitt mette på disse filmene da Troll-elgen hadde premiere. Allikevel ble den tatt i mot med åpne armer. ”Den er så god at her spiller det ingen rolle dette med bondefilmene», sa Aftenpostens anmelder. [2] Den dag i dag er den fremdeles å regne som en av de beste norske stumfilmene og den svenske filmhistorikeren Rune Waldekranz omtalte den som: ”norsk films mest genuine og beste prestasjon under stumfilmepoken.” [3] Det første som slo meg da jeg så den i 2013 var hvor godt fotografert den er, hvor minneverdige og levende skuespillerprestasjonene er og hvor godt den fungerer som en fortelling. Det er ikke en banebrytende filmfortelling vi snakker om, men den innehar klassiske mainstream elementer som fungerer godt på film, som spenning, humor, kjærlighet og ikke minst ekte helnorsk mørke.

Filmen er basert på to av Mikkjel Fønhus klassikere ”Skoggangsmand” (1917) og ”Troll-elgen” (1921). Fønhus er kjent for sine bøker om granskog, dyr og villmarksliv. Norsk litteraturs svar på Lars Monsen, om du vil, da han hadde en enorm entusiasme og formidlingsglede knyttet til den norske naturen. Fønhus var for øvrig svært imponert over Fyrsts filmatisering, og uttalte begeistring for hvordan han og manusforfatter Alf Rød hadde smeltet sammen hans to bøker til én historie. [4] I filmen møter vi gårdsgutten Hans Rustebakke (Bengt Djurberg) som forelsker seg i gårdsjenta Ingrid. Hallstein Rustebakke (Harald Stormoen) – far til Ingrid – er ikke imponert over Hans og vil heller at hun skal gifte seg med den sleske hesteselgeren Gunnar Sløvika (Einar Tveito). Vi møter også Gaupa (Tryggve Larssen), en gammel venn av Hans, som bor i et skur i skogen med hunden Varg. Gaupa har viet sitt liv til å fange den beryktede Trollelgen. Legenden sier at ånden til en død mann går igjen i elgen, og at man kan kjenne igjen sporene på de lange stegene. Under en intens jakt på udyret kommer Gaupa ved et uhell til å skyte Varg i stedet. Sorgskadet over å ha drept sin gode følgesvenn legger han jakten på hylla, men viderefører sin kunnskap om elgen til Hans. Dette blir svært nyttig når Hallstein Rustebakke annonserer at den som fanger Trollelgen er ”kar nok” til å få hans datter. Jakten er i gang, men ikke helt uten knivstikking, dramatikk og ville flukter inn til Oslo sentrum.

 

Innspillingen av Troll-elgen

Walter Fyrst var 26 år da han debuterte som spillefilmregissør med Troll-elgen. Filmen var selvfinansiert via lån og han satt flere år med gjeld etter innspillingen. Til vanlig jobbet han med reklamefilm og Troll-elgen regnet han som et sommerjobbsprosjekt. [5] På 1920-tallet var filmmediet fremdeles ungt, og vi var milevis unna noen norsk filmskole her til lands. Så det var ikke bare og bare å sanke til seg lærdom om mediet. Fyrst var selvlært og samlet opp alt han kunne komme over av lesestoff om film, og fikk også praktisk erfaring med en rekke reklamefilmproduksjoner. Den første laget han for «Luna sæpen» i 1924. [6]

På den tiden var mange av de norske filmene preget av statisk foto, med lite fart og bevegelse. Troll-elgen etablerte et brudd med dette. Fyrst valgte bevisst å få mest mulig bevegelse i kameraet med hjelp fra sin fotograf Ragnar Westfelt. Dette førte blant annet til Norges første dollykjøringer. For å få til dette brukte han en vogn med to lange planker som skinner på bakken. Kjøringene kommer spesielt til nytte i jaktscenen mellom Hans og Trollelgen mot slutten av filmen. [7] Det er også interessant å se hvordan Fyrst bruker kameraet subjektivt i flere scener, blant annet for å illustrere hvordan karakterene ser på Ingrid. Når antagonisten Gunnar eller den sleske onkelen betrakter henne, fester blikket seg opp og ned på bena hennes, etterfulgt av et nærbilde av antagonistens sleske smil. Men når Hans sitt subjektive syn illustreres, er alltid fokuset på fjeset og blikket hennes. Dette vitner om en ganske bevisst bruk av både foto og klipp, som ikke nødvendigvis var gitt på den tiden.

Fra innspillingen av Troll-elgen (1927) – Skuespiller Bengt Djurberg med hunden Varg

Innspillingen av filmen fant sted oppe i Gudbrandsdalen, nærmere bestemt Bjølstad gård i Heidal. Denne gården er fredet og står der den dag i dag, prikklik som den er i filmen. Et anbefalt turistmål for potensielle valfartere i norsk filmhistorie. Naturfotoet av elgene ble filmet i Oslomarka, og byscenene er filmet i Oslo-sentrum. Her kan man spesielt kjenne igjen Jernbanetorget og Aker Brygge ved Rådhuset.

Da filmen kom ut i 1927 var ikke Statens filmkontroll nådeløse med saksen. Slagsmålscener eller scener med nedbrytende moral kunne påvirke barn, fryktet de. Så for å la filmen passere med ”adgang for barn”, var det et par scener som måtte sensureres. Slagsmålscenen mellom Hans og Gunnar ble noe klippet, samt to teksplakater som ble ansett som for sterk kost. ”Men slegtningen villde ikke være hjelpsom for ingenting”, ble fjernet fra scenen der den slibrige Oslo-onkelen prøver seg på Ingrid. ”Denne gang skal du være jenta mi enten du vil eller ikke”, ble fjernet fra filmens klimaks der Gunnar tvinger seg på Ingrid.

 

Skuespillerene

I hovedrollen som Hans har vi den svenske skuespilleren Bengt Djurberg. Språk var intet hinder i stumfilmtiden, så om vår helt i virkeligheten snakket svensk var det jo ingen som ville merke. Stemmen hans kunne for øvrig høres i flere plateutgivelser fra Odeon på 1930-tallet med blant annet Sylvains populärorkester, der Djurberg sang. Ingrid – hans store kjærlighet i Troll-elgen – var spilt av Tove Tellback og de spilte nok en gang i sammen året etter i Walter Fyrsts Cafe X. Tove Tellback har ikke den lengste filmkarrieren, men debuterte i danske Carl Theodor Dreyers Glomdalsbruden (1926). Dreyer hadde tatt turen til Norge for å spille inn filmen og vi finner derfor flere nordmenn på rollelisten. Einar Tveito er en av dem og han spiller også i Troll-elgen. Her er han overbevisende i rollen som den sleske skurken Gunnar. Harald Stormoen gjør en kjempeinnsats som storbonden og far til Ingrid, Hallstein Rustebakke. Hver gang jeg ser filmen innebiller jeg meg røsten hans der han brauter: ”Har Hallstein Rustebakke lovt noe, så holder han det også!” eller «Snikegjest!». Stemmen hans fikk vi deretter høre fem år senere i Walter Fyrsts Prinsessen som ingen kunne målbinde (1932), en av Norges første lydfilmer, der Stormoen passende nok spiller kongen.

Tryggve Larssen som Gaupa – Harald Stormoen som Hallstein Rustebakke

Tryggve Larssen som Gaupa er kanskje en av filmens mest minneverdige typer. Han har på mange måter samme mystiske utstråling som Ygor (Bela Lugosi) i Son of Frankenstein (1939). Bustete, værbitt og krokete, med et fjes som oser både vishet og galskap. Mikkjel Fønhus var også svært begeistrert over Larssens prestasjon og uttalte at det var akkurat slik han hadde forestilt seg Gaupa. [8] Det er ganske fascinerende at Larssen var knappe 40 år da han spilte rollen, da karakteren fremstår som en gammel livserfaren mann i 60-årene. Senere dukket han opp i Tante Pose (1940), Den forsvundne pølsemaker (1941) og som Matti i Walter Fyrsts westernfilm Villmarkens lov (1944). Filmens komiske innslag Tølleiv er spilt av Egil Hjorth Jensen. Av alle skuespillerne i filmen er det nok han som fikk den lengste filmkarrieren. Han ble en kjent karakterskuespiller innenfor norske filmer som Ugler i mosen (1959), Sønner av Norge (1961), Operasjon løvsprett (1962), Himmel og helvete (1969) og De ukjentes marked (1968). Til slutt må vi ikke glemme filmens store hovedkarakter: Trollelgen. Den ble fotografert av Helge Lunde i Oslomarka, og som vi kan se i filmen er det trolig brukt flere elger. En med horn og en uten. At naturentusiasten Mikkjel Fønhus selv var imponert av elgbildene må ha vært et stort kompliment til filmskaperene, da han mente at opptakene ville være: ”ganske sikkert enestaaende paa verdens filmmarked.”

 

Walter Fyrst

Året etter Troll-elgen kom Walter Fyrst med nok et sommerjobbsprosjekt, dramathrilleren Cafe X (1928), som tok for seg alkoholsmuglermiljøet i Oslo. Norges første helaftens lydfilm var riktignok Tancred Ibsens Den store barnedåpen (1932), men Fyrst sin kortfilm Prinessen som ingen kunne målbinde ble spilt inn før Ibsens film og var i den grad den første norske lydfilmen. Han stod også bak Norges første rendyrkede westernfilm med Villmarkens lov (1944), der kuer er byttet ut med reinsdyr og Nevada er byttet ut med Jotunheimen. Filmkarrieren hans har også et mørkt kapittel. Under andre verdenskrig var Fyrst medlem av Nasjonal Samling, og frilans filmprodusent for Norsk filmdirektorat, som var drevet av den NS-vennlige Leif Sinding. Han produserte tre korte propagandafilmer for hirden og spillefilmen Unge viljer (1943), som har et klart pro-NS budskap. [9] Fyrst tok et oppgjør med sitt NS-virke, og sonet tre år på Ilebu og Oslo kretsfengsel etter landssvikoppgjøret. I etterkrigen ble han tatt inn i varmen av Max Manus og hans foretak, der han produserte reklamefilmer i flere år. Fra midten av 1960-tallet ble han ansatt i NRK der han fikk en lang karriere og produserte omlag 70 tv-programmer til langt ut på 70-tallet. Totalt laget Walter Fyrst seks spillefilmer og flere titalls kortfilmer og reklamefilmer, men av alle sine produksjoner var det Troll-elgen han anså som sitt hovedverk. [10]

Cafe X (1928) – Villmarkens lov (1944)

 

Musikken

Da Troll-elgen hadde premiere 2. juledag 1927 på Admiralpalads og Victoria teater ble filmen akkompagnert av live trekkspillmusikk. Verdensmester i trekkspill Harry Syvertsen spilte på Admiralpalads og norgesmesteren Hans Erichsen svingte løs med trekkspillet på Victoria teater. [11] I 1985 fikk Helge Møller i Interpress rettighetene til filmen og startet arbeidet med å få produsert ny musikk. Dette materialiserte seg aldri. Senere har Egil Hovland stått for improvisert musikk til filmen under en filmklubbvisning. Flere har trolig også bidratt med musikk til filmen, men ingenting har blitt skrevet for film inntil nå…

I 2013 har jeg, Ivar Nikolai Fallet og Adrian Ophus et møte med Marius Olsen og Thomas Felberg på kontorene til Another World Entertainment, angående utgivelsen av vår dokumentarfilm Bredo Greve – Filmrebell. Her blir vi informert om planen om å lansere en rekke norske kultfilmer på DVD, blant annet Troll-elgen. På møtet spør Thomas Felberg spontant: ”Er det noen av dere som lager musikk eller?” Jeg og Ivar – som begge hadde spilt og laget musikk sammen i flere år – ser på hverandre og utbryter: ”Såklart!” Det var enda ikke spilt inn noe musikk til Troll-elgen, og for å få den utgitt trengte de musikk. Vi fikk muligheten til å komponere musikken med frie tøyler og tok utfordringen.

Da Helge Møller i Interpress søkte komponister til en relansering av filmen på 1980-tallet søkte han etter komponister som kunne lage musikk som passet til atmosfæren og som samtidig hadde et nåtidspreg. Noen rockeversjon ala. Giorgio Moroders komposisjon til Metropolis (Lang 1927) var det derimot ”ikke tale om”, sa han. [12] Hva Helge Møller hadde syntes om våre komposisjoner er jeg spent på. Musikken ble skrevet og spilt inn i perioder spredt utover et år, men hovedkomposisjonene ble laget i løpet av en helg i min leilighet, som blant annet resulterte i en naboklage og sinna brev fra Obos. Jeg velger å tolke det som et godt tegn. De musikalske inspirasjonene har vært spredte, og siden vi fikk frie tøyler valgte vi å ikke være bundet av konvensjoner fra tradisjonell stumfilmmusikk. Vi så filmen. Tok til oss stemningen fra bildene. Ble inspirert og laget musikken. Når jeg hører på resultatet vil jeg kalle det en blanding av norsk folkemusikk spilt av punkrockere, med stemningsparalleller til norsk black metal og tysk krautrock, da spesielt Popol Vuh, som jeg føler har vært en underbevisst inspirasjon i lydbildet.

Oslos blokkliv er ikke alltid den idéelle settingen for trolsk inspirasjon, så sommeren 2013 dro vi ned til min families hytte i Kristiansand. Et sted hvor Mikkjel Fønhus trolig hadde kost seg glugg i hjel. Omgitt av gran og furu et kort stykke unna sjøen skrev vi den resterende musikken, som vi komponerte under jamøkter i gresset. Av mangel på en ekstra forsterker brukte vi en sugekopphøytaler festet til en bøtte, som gjorde samme susen. Vi fikk senere hjelp av lydtrollmannen Alrik Fallet til miksing av filmmusikken, som også bidro med synth og knipsing på temaet til P. Rustebakke, den sleske rike onkelen.

Trollelgens tema var den første jeg laget, og er også åpningssporet i filmen. Idéen med den lange seige bassgangen var å simulere de lange stegene til trollelgen som blir beskrevet i filmen. Melodien kom naturlig og er sterkt inspirert av melodier fra norsk black metal, da spesielt Thorns og Burzum. Slutt-temaets struktur er inspirert av Ennio Morricones tema til Tepepa (1969). Et enkelt tema etableres og bygger seg gradvis opp med flere melodilag til et småepisk klimaks. Låten er satt i sammen av et staut rytmeparti, som representerer Hans, og en lys, leken, søt melodi, som representerer Ingrid. Bevisst valgte jeg å holde disse partiene separat gjennom hele filmen, før sluttscenen. Rytmepartiet spilles i scener med Hans der han ser Ingrid på avstand, og Ingrids melodi spilles når hun går alene eller drømmer etter Hans. Alene føles partiene uforløst. Fordi rytmepartiet og ledepartiet er ment å være i sammen. Derfor forenes de – slik som karakterene – på slutten av filmen.

 

Kilder:

[1]              Iversen, Gunnar (2004): “Bedre enn sitt rykte” En liten norsk filmhistorie, Oslo, Norsk filminstitutt, 2.utgave, s.18.
[2]              Usignert (1927): «Filmrevy», Aftenposten 20. desember, s. 7
[3]             Stumfilm: Norsk Filmhistorie 1920 – 1930 Bonde- og nasjonalromantikken. Lastet 01.02.2016 https://www.stumfilm.no/norsk_filmhistorie_1920_1930_bonde_og_nasjonalromantikken.html
[4]              Usignert (1927) ”En forfatter som er fornøid med sin boks filmatisering!”, Aftenposten, 31. oktober, s.4.
[5]              Fyrst, Walter (1981): Min sti, Oslo, Eget forlag, s. 244.
[6]              Usignert (1927) ”Trollelgen’s sukcess. Et intervju med iscenesetteren hr. Walter Fürst”, Aftenposten 2. februar.
[7]              Lutro, Dag (1983): Lyden kommer! Dag Lutro Filmproduksjon, Norge.
[8]              Usignert (1927) ”En forfatter som er fornøid med sin boks filmatisering!”, Aftenposten, 31. oktober, s.4.
[9]              Fyrst, Walter (1981): Min sti, Oslo, Eget forlag, s. 245
[10]            Haddal, Per (1986): «Pionér i film, TV og video», Aftenposten 4. juli, s.10.
[11]            Annonse i Aftenposten 2. januar 1928.
[12]            Haddal, Per (1985): ”Fra Napoleon til Trollelgen”, Aftenposten 30. mars.

 


Tomas Milian (1933 – 2017)

Skrevet av Aleksander U. Serigstad

Torsdag 23. mars gikk Tomas Milian bort. 84 år gammel og med en imponerende filmkarriere bak seg. I Filmjunkiene har vi snakket om denne eksentriske karakterskuespilleren i flere sammenhenger, blant annet i vår anmeldelse av Umberto Lenzis The Tough Ones (1976) og vår Topp 10 Spaghetti Westerns episode, der Milian er med i så mye som 5 av de 10 kårede filmene. Milian er en av de skuespillerne som jeg først og fremst la merke til via navnet, før jeg kjente igjen fjeset hans. Tomas Milian var ofte med, men det var ikke alltid jeg kjente han igjen. Det var ikke det at jeg ikke la merke til rollene hans. De har alltid vært svært minneverdige. Det var heller det at jeg ofte trodde jeg så to vidt forskjellige skuespillere. For eksempel; jeg så Compañeros og The Tough Ones for første gang med ganske kort mellomrom. I Companeros (1970) spiller han en utagerende skjeggete meksikaner med Che Guevara lue og entusiasmen til et barn. Da jeg så The Tough Ones visste jeg at Milian var med, men det tok meg en stund før jeg koblet at: «Åja, det er han som spiller han psykotiske skurken med pukkelrygg og skjerf».

Vasco i «Companeros» (1970) – Moretto i «The Tough Ones» (1976)

Karakterene er helt forskjellige. Væremåten, utseendet og alt. I likhet med Hollywood skuespillere som Johnny Depp eller Gary Oldman, var Milian en skuespiller som ofte lot kostyme, sminke og kroppspråk transformere ham. Skuespillere blir ofte typecastet, men Milian er en av dem som også har klart å holde en fin balanse mellom ulike karakterer. Om det så er å spille en sympatisk helt i den ene filmen (Django Kill!), en skøyeraktig Chaplin-karakter i den neste (Life is Tough, Eh Providence?), for så å gå over til en kaldhjertet ubehagelig psykopat (Almost Human). Hans evne til å hoppe fra den ene rollen til den andre, og utføre dem til det fulle med troverdighet, er noe han fortjener mer ære for. For meg er Tomas Milian en av de store karakterskuespillerne. Og joda, selvsagt har han spilt sin dose med trashfilm og roller som en helst ikke skal snakke om (The White, the Yellow and the Black), men selv i de mest trashy filmene har han gått inn 100%. Att-på-til tror jeg det er få skuespillere som har jobbet med et så vidt spenn av regissører som han; Steven Spielberg, Lucio Fulci, Oliver Stone, Orson Welles, Steven Soderberg, Frederico Fellini, Sydney Pollack, Abel Ferrara, Tony Scott, Sergio Corbucci, Andy Garcia, Umberto Lenzi, Dennis Hopper, Sergio Sollima og listen går videre og videre og videre.

Takk for alle de crazy, morsomme og kule karakterene Tomas Milian!

RIP (1933 – 2017)


Topp 5 Tangerine Dream soundtracks

td
Skrevet av Ivar Nikolai Fallet

Den tyske synthgruppa Tangerine Dream har siden 70-tallet vært kjent for å komponere synthmusikk til en rekke filmer. Grunnleggeren Edgar Froese kastet i fjor inn årene (R.I.P), men musikken han skapte kommer alltid til å leve videre der de har sin helt egen stil med massive og ofte helt unike lydbilder som involverer alt fra bass og gitar til tørre 80-talls trommer med ekko. Selv er jeg utrolig fascinert av en del av musikken deres og her tenkte jeg at jeg skulle komme med fem personlige favoritter i tilfeldig rekkefølge som er verdt å sjekke ut! Ta på deg headsettet og seil avgårde!

5.The Keep (1983)
Denne filmen var lenge vanskelig å få tak i. Usikker på hvordan dette er nå, men lenge var den kun tilgjengelig på VHS. Uansett, filmen er basert på Francis Paul Wilsons novelle av samme navn og handler om et slott i Romania som blir okkupert av nazister under andre verdenskrig. Ved et uhell slipper de løs en eldgammel demon og helvete bryter løs. Filmen er full av heftige strobeeffekter, slowmotion og ikke minst et fantastisk synthsoundtrack av Tangerine Dream! Anbefales på det sterkeste om man klarer å få tak i den! Soundtracket ble først gitt ut i 1983 i en ikke fullt så god versjon. Senere i 1997 og endelig med en skikkelig utgivelse i 2001. Traileren til filmen kan ses her og her er en smakebit fra soundtracket «Stealing the Silver Cross»:

4. Three o’ Clock High (1987)
Enda en glemt klassiker. Denne er ihvertfall tilgjengelig på fysiskformat. Steven spielberg er executive producer men av en eller annen grunn ba han om å få navnet sitt fjernet fra filmen. Regissøren Phil Joanou har i intervjuer sagt han var inspirert av Martin Scorceces
After Hours da han lagde denne filmen, noe som burde være nok til å få folk til å se filmen i seg selv. Det er til og med en liten ”shoutout” til Scorcese i filmposteren du kan se her. Filmen handler om en dag i en nerdete fyrs liv etter han ved et uhell klarer å yppe på seg skolens største psykopat som sier han skal knuse trynet hans klokka 3! I resten av filmen følger vi han i det han prøver å komme seg ut av problemene før dagen er over. Tangerine Dream kjører her på med solid pumpende synth som bygger opp suspensen. Sjekk den ut og hør soundtracket! Traileren får filmen til å virke som en VELDIG typisk 80-tallskomedie, men filmen er egentlig noe mørkere. Traileren kan ses her. Utdrag fra soundtrack:

3. Miracle Mile (1988)
Her er Tangerine Dream på plass igjen med nok et solid soundtrack. Vi snakker om filmen i den nyeste episoden av Filmjunkiene, som du kan sjekke ut HER.  Filmen handler om en fyr som ved en tilfeldighet får greie på at atomkrigen er satt i gang. Vi følger han og en del andre karakterer i det de febrilsk prøver å komme seg ut av en by i totalt kaos. En skikkelig undervurdert filmperle og apokalyptisk skatt! Anbefales på det sterkeste! Her er en smakebit fra soundtracket:

2. Thief (1981)
Enda en Michael Mann film på lista og debutffilmen hans. I likhet med The Keep som er hans neste film er Thief en undervurdert 80-tallsklassiker som også fortjener mer oppmerksomhet. Et knallbra soundtrack igjen som har alt fra gitar til tørre 80-tallstrommer. I filmen følger vi en fyr som tar en siste jobb for mafiaen for å prøve å leve et mer normalt liv. Hvordan det går kan du se i filmen. Traileren til filmen kan ses her, og her er en smakebit fra soundtracket.



1. Near Dark (1987)
I Kathryn Bigelows film
Near Dark følger vi en mann som motvillig blir med en gruppe vampyrer etter han forelsker seg i en av dem. Høres kanskje klisette ut, men filmen er full av spenning og action. Det første som møtte meg på DVDmenyen når jeg slang DVDen i spilleren var Tangerine Dream låta ”Rain In The Third House”. Jeg visste at jeg kom til å like filmen allerede der! Her er låta:

Skikkelig 80-talls vibber over denne og mye annet bra på soundtracket. Traileren kan ses her

Dette er som sagt bare en brøkdel av det de har gjort og noen personlige favoritter. De har også mye annet som er verdt å sjekke ut. Hva med deg? Har du noen Tangerine Dream soundtrack som har gjort inntrykk på deg eller noen personlige favoritter? Vi vil høre fra deg i kommentarfeltet!


John Carpenter – Live i Oslo Konserthus 24.08.2016

JC 01

Skrevet av Aleksander U. Serigstad

John Carpenter live!? Dette hadde jeg aldri trodd jeg kom til å oppleve da jeg som 13 åring tapet Halloween (1978) temaet fra VHS til kassett. Før jeg gyver løs på anmeldelsen, føler jeg for å utrede litt om mitt forhold til Carpenters musikk. Jeg har siden tenårene vært stor fan av John Carpenters filmer, men likeså stor fan av soundtrackene. Hans minimalistiske, mørke og tidvis catchy musikk har alltid appellert til meg. På nettsamfunnet Last.Fm kan man holde oversikt over hvilke artister man hører mest på. Nå har jeg ikke brukt tjenesten på år og dag, men på min profil står John Carpenter på en 3. plass, kun toppet av Darkthrone og Ennio Morricone. Musikken hans har også betydd mye for meg kreativt. Har jeg skrivesperre pleier jeg som regel sette på soundtrackene til Christine  (1983) eller Escpe from New York (1982), og jeg blir dratt inn i et konsentrert og fokusert driv, som får fingrene til å danse på tastaturet. (I skrivende stund hører jeg på «Lost Themes II») Mildt sagt har Carpenters musikk vært med meg veldig lenge og betydd vannvittig mye for meg. Når han plutselig kom ut med soloskiva «Lost Themes» i 2015, ble jeg svært positivt overrasket. Det var klassisk Carpenter, bare noe nytt og med litt mer fokus på låtstrukturer. Men la meg ikke spore av her. 29. mai skulle Carpenter spille i København. Jeg var veldig hypp på å dra, men det ordnet seg ikke. Doh! I sommer var jeg i New York. Etter flybillettene var i boks fant jeg ut at Carpenter skulle spille live, dagen ETTER vi hadde dratt fra New York. Dobbel-doh! Men så, kom den glade nyhet: Carpenter skal spille live i Oslo Konserthus 24. august. Yes…YES…YES!!!

Så var endelig 24. august her. På trikken ned til konserten med min kjæreste kjente jeg en kriblende følelse av å glede seg til noe, som jeg nesten ikke har kjent siden jeg var barn – omtrent. Så entrer jeg salen. Jeg har plass på andre rad, og blir overrasket da jeg ser hvor nærme scenen vi sitter. Ikke lenge etterpå entrer han scenen. John Carpenter, regissøren av Halloween (1978), Assault on Precinct 13 (1976), The Thing (1982) og horder av andre legendariske godsaker. Med seg har han sin sønn Cody Carpenter på synth og et band bestående av en leadgitarist, rytmegitarist, bassist og en trommis. De starter med temaet fra Escape from New York. Carpenter står og smådanser mens han tygger tyggis – trolig nikotintyggis. Det er tight som faen. Bak dem har de et lerret der det prosjekteres klipp fra filmen. Alt er timet til musikken. I det låta er ferdig går de rett over på temaet til Assault on Precinct 13. Herregud, så fett. Det enkle Led Zeppelin «Immigrant Song»-inspirerte riffet dundrer ut fra synthen. Jeg tror ikke jeg er alene i ekstasen ut ifra responsen fra publikum. Inntil da har ikke Carpenter sagt et eneste ord, men introduserer seg selv før tredje låt, som er «Vortex» – åpningslåta fra «Lost Themes». Carpenter slurver litt her og der på synthen, men det er helt greit. Det er en påminnelse av at denne elektroniske musikken faktisk blir fremført av et menneske, og at de i hvert fall ikke spiller med playback. Bandet er veldig samspilt, og det at de har med en trommis gir et organisk ansiktsløft til lydbildet.

Foto: Frida Bertine Nygård

Foto: Frida Bertine Nygård

Videre blir jeg overrasket over mangfoldet av temaer fra Carpenters filmer som blir spilt. En av overraskelsene er når de spiller temaet fra The Thing (1982), som ble komponert av Ennio Morricone. Det er fremdeles mange som tror Carpenter selv står for denne, da musikken er svært i ånd med Carpenters komposisjoner. Allikevel ventet jeg ikke å høre denne, og at Carpenter att-på-til dedikerer den til ære for Ennio Morricone: «the greatest film composer ever», gjør det ikke mindre geek-tastic. En av de låtene som gir sterkest inntrykk på meg er The Fog. Jeg har alltid likt musikken fra filmen, men den har aldri vært blant mine favoritter, så for meg var det noe overraskende hvor godt den traff live. Den kom i etterkant av mer «upbeat» låter, slik at kontrasten med filmens melankolske gufne tema kanskje gav mer inntrykk. Jeg kjenner i hvert fall på dette punktet at dette er en av de sjeldne konsertene. Ikke bare har han laget filmene som prosjekteres i bakgrunnen, men han har også komponert den steinkule musikken, og der står han, rett-opp-og-ned på scenen med venstrehånd i lomma, og trykker løs på tangentene.

JC 03

Omsider kommer de endelig til Halloween temaet. En klassiker. Melodien som gjorde meg interessert i hans musikk, og også oppblomstret interessen min for skrekkfilm og film – punktum. Hva skal man si. Surrealistisk. Fantastisk. Nydelig. Deretter deiser de løs med temaet fra In the Mouth of Madness (1995). Jøss, forventet ikke den. Jeg sitter tilfeldigvis ved siden av filmregissør Severin Eskeland under konserten. Jubelropet og entusiasmen hans må ha vært et tegn på at dette var låta han ventet på. Deretter går de av scenen. Jeg er redd for at de ikke har en «encore». Heldigvis er jeg og resten av publikum i nok ekstase og jubel til å få dem tilbake. De spiller fire låter til, blant annet temaet fra Prince of Darkness og to låter fra Lost Themes skivene, før de runder det av med Christine. Temaet i filmen er ganske minimalistisk, men har lenge vært en favoritt hos meg. Som tidligere nevnt har jeg fått produsert mye av mitt skrevne arbeid til denne låta. Det skader ikke at temaet er enda kulere live. De rocker den skikkelig opp. Leadgitaristen legger til sine egne harmonier, og det hele blir en euforisk ekstatisk finale til en av de kuleste konsertene jeg har vært på. Jeg håper Carpenter gir ut «Lost Themes III» og at vi på neste konsert også får en liten låt fra Halloween III: Season of the Witch – undervurdert film med bekmørk kul musikk – så hadde det vært ren perfeksjon. Men jeg skal ikke klage. Jeg skal slettes ikke klage. Dette var ren pur fornøyelighet.


#48 Miracle Mile (1988)

I dagens episode tar vi for oss en glemt skatt fra slutten av 80-tallet. Steve De Jarnatts dommedagsperle Miracle Mile (1988). En film som lenge kun var å finne dypt ned i VHS-kassa på den lokale videosjappa, men som i nyere tid har fått en noe bredere distribusjon. Allikevel blir ikke filmen nevnt så ofte som den fortjener. I episoden kan vi by på sprelske gitarriff fra Carl August, mørke synthlandskap fra Tangerine Dream, mimring fra kultsidene i Filmmagasinet og mye mye mer.


The Gruesome Five – Fem Herschell Gordon Lewis anbefalinger

HGL1
Skrevet av Aleksander U. Serigstad

Han er splatterfilmens oldefar. Mannen som startet det hele. Uten han hadde trolig filmverdenen sett annerledes ut. I hvert fall når det kommer til bloddryppende splatter. Vi snakker om Herschell Gordon Lewis. Mannen bak Blood Feast (1963), verdens første splatterfilm. Filmen blir ofte sammenliknet med et Walt Whitman dikt. Er den bra? Nei, men den var den første av sitt slag. I Blood Feast fikk du for første gang se kameraet dvele i makabre lemlestelser av menneskekroppen – alt skutt i bloddryppende Eastmancolor. Skal man være pedant så kan man selvsagt grave opp tidligere eksempler på filmer som fråtser i det makabre. D. W. Griffiths Intolerance viste halshugginger og filmhistoriens første blodige spidding allerede i 1919 og Luis Buñuels Un chien Andalou (1929) viste nærbilde av et øye som ble snittet opp med barberblad, over 50 år før Lucio Fulci gjorde det til sitt varmerke i filmer som Zombi 2 (1979) og The New York Ripper (1983). Blant de mer obskure eksemplene på tidlig splatter har vi den italienske kortfilmen Il caso Valdemar fra 1936, som er basert på Edgar Allan Poes «The Facts in the Case of Mr. Valdemar». Filmen ser ut som noe Lucio Fulci kunne laget om han var aktiv på den tiden. Et medium er i kontakt med den døde Valdemar, som våkner til live og råtner opp foran kamera. Overraskende mye råttent kjøtt og graps i den filmen. Men Blood Feast var den første til å la splatteren være filmens soleklare hovedrolle.

Intolerance (1919) - Un chien Andalou (1929) - Il caso Valdemar (1936)

Intolerance (1919) – Un chien Andalou (1929) – Il caso Valdemar (1936)

Lewis fulgte opp med en lang rekke av bloddryppende exploitationruller som Two Thousand Maniacs! (1964), Color Me Blood Red (1965) og The Wizard of Gore (1970). Sett opp i mot dagens standard er filmene fremdeles nokså grafiske. Tunger rives ut, lem hugges av, hjerner velter ut – alt i eksplisitt detalj. Lewis sitt kamera skyr ikke detaljene, det dveler på dem. I enkelte tilfeller er det som om kameralinsen simpelthens dyttes ned i innvollene. Allikevel skiller filmene seg fra de mer realistiske skrekkfilmene, som skulle følge på 70-tallet. Filmer som Night of the Living Dead (1968) og The Last House on the Left (1972) er langt mer nådeløse og nihilistiske i sin tone, mens Lewis sine filmer alltid har et godt hjerte, gjerne med en moralsk slutt. Heltene vinner og skurken får smake sin egen medisin. Lewis filmer har også noe helt eget over seg, som skiller dem fra splatterfilmene som fulgte på 70- og 80-tallet. Det er som om filmene har med seg en slags naiv 50-talls mentalitet, som kommer til uttrykk i manus og skuespill. Heltene er godhjerta ”gee-whiz” mennemenn, mens kvinnene er væskebærende ”beg your pardon” damedamer. Det føles som om karakterene kommer fra et smørblidt 50-talls univers, kjent fra TV-serier som ”Leave it to Beaver” eller de gamle ”Lassie”-seriene som rullet og gikk hver lørdagsmorgen på TV2. Men hva skjer hvis du tar dette universet og plasserer inn brutal eksplisitt vold? Da har du en Herschell Gordon Lewis film. Skulle man imitert stilen i dag, hadde det trolig endt opp som en ironisk pastisj. Derfor er disse filmene interessante tidskapsler fra en svunnen tid.

Blood Feast (1963) – Two Thousand Maniacs! (1964) – Color Me Blood Red (1965)

I vår nyeste episode tok vi for oss The Gore Gore Girls (1972). Denne filmen var på mange måter Lewis sin svanesang som filmskaper. I 1968 etablerte MPAA for første gang ”rating” systemet, som satte aldersgrenser på filmer. Før dette fantes det ingen aldersgrenser, og filmstudioer måtte innrette seg mer etter alle aldere. Med den nye R-ratingen – som tilsvarer en 17 års aldersgrense – fikk de mer spillerom. Spesialeffektene til storstudioene var også en annen konkurrent mot Lewis og andre lavbudsjettsfilmskapere. Med filmer som The Exorcist (1973) var groteske spesialeffekter blitt mainstream.  Der Lewis stilte opp med gummimasker og kjøttstykker fra det lokale slaktehuset, hadde Hollywood spesialeffektmakeren Dick Smith, som med troverdighet fikk hoder til å rotere og transformerte 12 år gamle Linda Blair til en demonbesatt fysak. «When I saw what the studios were getting away with, I realized I can’t match that. The MPAA killed me. My little spot of the film world was gone”, har Lewis uttalt. [1] Men det var ikke helt slutten på Lewis sin filmsaga. I 2002 fant han frem igjen bøttene med teaterblod og returnerte med Blood Feast 2: All You Can Eat!, og har siden fulgt opp med The Uh-Oh Show (2009). Han er også snart aktuell med antologifilmen Herschell Gordon Lewis’ Blood Mania, der han har co-regi sammen med Kevin Littlelight og Melanie Reinboldt. Sprekt, ved tanke på at mannen nærmer seg 90 år. Men ingen av hans nyeste verk har helt samme sjarmen som de han laget når han var i sitt ess – på 60-tallet. Her kommer fem av mine anbefalinger fra Lewis sin gullalder:

 

5. The Gruesome Twosome (1967)

HGL05GruesomeTwosome
Mrs. Pringle og sønnen Rodney slakter skolejenter, skalperer dem med kjøkkensag og selger håret i parykksjappa deres. Skolejenta Kathy har en liten frøken detektiv i seg, og bestemmer seg for å undersøke mordmysteriet, til kjæresten Dave sin store frustrasjon: «Brother that’s all I need. Kathy Baker girl detective. How did I ever get mixed up with a female James Bond?»

Hva om Mrs. Bates fremdeles var i live og Norman solgte ofrenes hår i en parykksjappe? Lewis var nok litt inspirert av Psycho (1960) da han laget denne, og resultatet er en slurvete men gøyal film. Skuespillerne overspiller for alt det er verdt og Lewis pøser på med blod og gørr – dog ikke hans mest grapsete prestasjon. En av mine favorittscener er når Kathy tror hun er på sporet av morderen. Skolens mystiske vaktmester bærer nemlig på en pose med kjøtt og bein. Menneskelik? Grøss og gru! Han kikker seg nøysommelig rundt og ser riktig så mistenksom ut. Kathy lister seg etter og titter frem bak busker. Han går inn i en hage der han graver ned beinene. Kathy hopper frem! «Hah! Busted!» Men nei, det viste seg til at mannen bare gravde ned kjøttbein til hunden sin, som har bursdag… Kløktig manusarbeid Lewis, kløktig. Det er scener som dette som gjør filmen til sjarmerende b-film moro, med til tider fascinerende amatørskuespill og et banalt manus man bare må ta for det det er. Langt i fra Lewis mest essensielle eller innflytelsesrike verk, men den satte sine spor i episode 9 i sesong 5 av ”It’s Always Sunny in Philadelphia”, der Frank og Charlie deklarerer: ”We’re the gruesome twosome!”

Til slutt en liten obskur observasjon. Noe av musikken Lewis har brukt i The Gruesome Twosome er også med i den norske kortfilmen Operasjon Blodsprøyt (1966) av Bredo Greve. Greves film kom året før The Gruesome Twosome. Filmdetektiv Serigstad har selvsagt undersøkt saken og kontaktet både Bredo og Hersch. Greve brukte musikk fra NRKs musikkarkiv, og Lewis skrev følgende:

Too much time has elapsed for me to remember every specific. But Larry Wellington did compose music for many of my films. (So did I.) If «The Gruesome Twosome» had some non-Wellington melodies, those would have to be public domain because we carefully avoided music that demanded royalties.

Konklusjon: de har begge brukt rettighetsfri arkivmusikk, og vi lever i en liten filmverden.

 

4. Scum of the Earth! (1963)

HGL04Scum

Vi møter tenåringsjenta Kim Sherwood, som blir fotomodell for å finansiere collegeutdannelsen sin. Bare synd at fotografene hun har møtt viser seg til å være SCUM OF THE EARTH! Ganske riktig – en gjeng sleske sigarrøykende lurendreiere. Her er det ikke bare snakk om uskyldige kjolebilder. Det begynner med noen smådristige bikinibilder, og etter hvert tvinges også bikinien av. Kim orker ikke mer og vil slutte, men blir møtt med trusler. Dersom hun slutter skal kjeltringene dele nakenbildene med hele byen. Råtten bande. Samtidig sitter gamle far hjemme og venter håpefult på de fine kjolebildene: ”Can’t you show your old pop some of those photos you promised?” Han skulle bare visst.

Dette er ingen splatterfilm, men en renspikka exploitationfilm, forkledd som et informativt drama til-skrekk-og-advarsel for ungdommen. Merkelig nok er Scum of the Earth mer aktuell i dag, enn den var da den kom ut. Jenter som går gjennom Kims sjebne har nok ikke blitt mindre aktuell med internettets fremvekst. Det gjør filmen ganske interessant da den merkelig nok føles litt tidløs, opp i all sin banalitet. Skuespillerne er som hentet fra et amatørteater – noe de trolig også var – og karakterene er renskårne stereotyper. Allikeve er ikke manuset så dårlig. Hadde det blitt nyinnspilt av en habil regissør, med erfarne skuespillere og satt til en moderne setting tror jeg faktisk det hadde vært mulig å tatt den på alvor. Ikke noe mesterverk – men den er bedre enn den gir seg ut for å være.

 

3. Something Weird (1967)

HGL03SomethingWeird

Colin Mitchell havner i en arbeidsulykke der han får elektrisk støt gjennom kroppen. Fjeset blir vansiret og Colin utvikler synske evner – så klart. Han oppsøker en stygg gammel heks som tilbyr å gjøre fjeset normalt igjen, men til gjengjeld må han bli heksas elsker. Den er kjip. Det som følger er LSD-tripper, karateslosskamper, en seriemorder som herjer, interaksjon med spøkelser og slosskamp med en levende dyne som prøver og kvele vår helt.

Jepp, denne filmen lever virkelig opp til sin tittel, og må være en av Herschell Gordon Lewis sine mest sprøytende gale filmer. Den er pepret med what-the-fuck øyeblikk og sparer ikke på fantasi eller surrealisme. Av Lewis sine filmer er det ikke ofte jeg ser denne bli nevnt. Det kan være fordi den ikke har så mye av hans varemerke – blod og gørr. Men den er att-på-til en av de merkeligste og mest fascinerende filmene i hans filmografi. Filmen gav navnet til videoselskapet Something Weird Video, ledet av Mike Vraney (R.I.P.), som har gitt ut samtlige av Lewis sine filmer på hjemmevideo. Lewis mest syrete film – uten tvil – og verd å få med seg for fans av skrudd 60-talls exploitation.

 

2. Two Thousand Maniacs! (1964)

HGL02TwoThousandManiacs

Sørstatsbyen Pleasant Valley feirer sitt hundreårs jubileum. For å markere dette inviterer borgerne seks tilfeldige gjester nord i fra, som skal få være del av markeringen. Gjestene får en varm velkomst av borgemesteren og resten av byen, og får bo på det lokale hotellet. Bare synd at innebyggerne viser seg til å være en gjeng med blodtørstige galninger. Det er nok ikke totusen av dem, som tittelen indikerer, men mange nok til at våre seks protagonister blir overmannet og drept én etter én. Hvorfor? Ren og skjær blodtørst og innebyggernes primære fascinasjon for et realistisk grand guignol show.

Etter Blood Feast må dette være den av Lewis filmer som har størst kultfølge. Filmen er rett og slett vanvittig gøyal, og den sparer ikke på fantasi når det kommer til splatterscenene. En mann blir kastet ned en bakke i en tønne full av spiker. En får bundet opp armer og ben til fire hester og revet av hvert eneste lem. En annen blir smadret til blods under en stein. Makabert men så hysterisk overspilt at det er vanskelig å la seg bli sjokkert av det den dag i dag. Det hele er akkompagnert med en vannvittig fengende filmmusikk, skrevet og fremført av Hersch selv. Bare hør på temalåta. Den naive 50-talls mentaliteten, som jeg nevnte innledningsvis, kommer spesielt frem i karakteren «Little Billy». En liten blåøyd pjokk med bred sørstatsdialekt, som protagonistene lurer trill rundt for å komme seg ut av byen.

Tom White: «I’ll let you drive 70 miles an hour at the highway kid. Just give me the keys»

Billy: «70 miles and hour!? Hot doggie!»

Filmen fikk en slags oppfølger i 2005 kalt 2001 Maniacs, med Robert Englund i hovedrollen som borgermesteren. Ikke så alt for verst – men langt fra så minneverdig som Lewis sin kultklassiker.

 

1. Blood Feast (1963)

HGL01BloodFeast

Historien er enkel. Kokken Fuad Ramses ofrer mennesker for å vekke til live den egyptiske guden Ishtar. Hjerner hakkes ut, tunger røskes ut, lem hugges av. Fuad skyr ingen midler for å vekke Ishtar til live. Han blir omsider hyret inn av en familie til å arrangere et gourmet måltid til datteras 16-årsdag. I stedet forsøker han å ofre henne til Ishtar. ”Golly gee!” Heldigvis er politimester Pete Thornton satt på saken.

«Well Frank, it looks like one of those long hard ones!» – dept. Pete Thornton

Her har du den. Faren til alle splatterfilmer. Den som startet det hele. Jeg husker godt første gang jeg så glimt av Blood Feast. Det var på TVNorge sent 90-tall under fredagens «Latterkule», som den uken var John Waters Serial Mom (1994). Filmen om den idéelle amerikanske husmoren Beverly Sutphin, som også er en seriemorder. Beverlys sønn er en ihugga skrekkfilmfan, og i en scene ser han på Blood Feast sammen med sin likeså morbide kjæreste. Vi får glimt fra den berømte tungescenen hvor han utbryter: ”It’s not real. It’s a sheep tongue”. ”Aha”, tenkte jeg, ”det er sånn de har gjort det.” Jeg fikk altså vite bakomfakta om filmen før jeg hadde sett den. Mye av splattereffektene her består nemlig av kjøttprodukter fra det lokale slakteriet. Dermed ser jo effektene (naturlig nok) ganske organiske ut, i kontrast til prostetiske effekter, som ble mer og mer vanlig utover 70- og 80-tallet. Blood Feast er faktisk også mer ekstrem enn mange av filmene Lewis fulgte opp med, så det er ikke uforståelig at filmen sjokkerte da den kom. Blood Feast er også stappfull av b-film sjarm i form av overspill og cheesy replikker. Filmen tikker inn rett over én time og er dermed svært lettfordøyd og underholdende. Lewis laget en oppfølger i 2002, som dessverre er alt for selvbevisst og ironisk, og dermed blottet for den naive sjarmen til originalen. Blood Feast på sin side er en filmhistorisk kuriositet og et «must» for splatterfans.

Er du hungrig på mer Herschell Gordon Lewis film, så sjekk også ut den tredje Blood-trilogi filmen Color Me Blood Red (1965), den makabre grand guignol-inspirerte The Wizard of Gore (1970), spilloppmakerkavalkaden Just for the Hell of It (1968) og sleazerullen The Alley Tramp (1968), som må være Lewis sitt svar på Lars von Triers Nymphomaniac (2013).

 

[1] Zinoman, Jason (2011): «Shock Value», England, Penguin Books, s. 108.


#47 The Gore Gore Girls

I dagens episode får vi en innføring i en av de mer kuriøse filmene fra splatterfilmenes oldefar, Herschell Gordon Lewis The Gore Gore Girls (1972). Her går det i go go dansere, splatter, melonknusing, VHS-innslag fra Carl August og anekdoter om Danvik folkehøgskole. På søndag legger vi ut en artikkel Aleksander har skrevet om Herschell Gordon Lewis, med fem Lewis anbefalinger på toppen av det hele.