Det er ikke ofte b-filmskapere får tildelt noen auteurstatus selv om ganske mange av dem faktisk har fått seg en kultstatus. Men det spørs om ikke Andy Sidaris er en av de som fortjener auteurstatus i tillegg til kulstatus siden filmene hans bærer preg av en del karakteristiske fellestrekk. Før han begynte å lage b-filmer var Sidaris en pionér innen sportsfjernsyn og vant en rekke Emmy-priser for sitt arbeid. Det var også muligens her han hentet inspirasjon til å lage actionfilmer med lettkledde babes med tanke på arrangementenes rike tilgang på heiajenter. Faktisk var også Sidaris en pionér bak såkalte ”honey shots”, som vil si nærfilming av heiajenter og andre pene damer i publikum, helst fra flatterende vinkler. Vel, dette var tydeligvis ikke nok for Sidaris, og på 80 og 90-tallet skulle han å lage en rekke actionfilmer ofte filmet i tropiske omgivelser og som ofte hadde modeller fra Playboy og Penthouse i de viktigste rollene.
Etter exploitation-filmen Stacey (1973), så kunne man se glimt av hans trademarks med lettkledde babes og action i tropiske omgivelser allerede i Seven (1979) med William Smith, men det var først med de to neste filmene at han for alvor skulle befeste sine trademarks og produsere kultmateriale med Malibu Express (1985) og Hard Ticket to Hawaii (1987). Den førstnevnte, fra 1985, under de siste krampetrekningene til den kalde krigen, kom med en heller original versjon av spionthrillerne som var så populære i denne perioden. Privatetterforskeren Cody leies inn for å finne ut hvem som selger datateknologi til russerne i et eksotisk Los Angeles befengt av sosietet, lettkledde damer, bodybuildere og kriminelle.
Etter hvert sliter han mer og mer med leiemordere sendt av noen som vil ha en slutt på snokingen hans, men det Cody virker til å slite mest med gjennom filmen er å holde alle damene som vil hoppe på ham på armlengdes avstand, spesielt midt oppe i en biljakt, der noe slikt åpenbart er ekstra distraherende. Med sitt blonderte hår med permanentkrøller, pornobart og sin buffe kropp er Cody så uimotståelig for damene at han står i større fare for å bli drept av overdrevne mengder sex med lettkledde venuser enn av leiemordere. (Ikke den verste døden må jeg medgi, så hvis jeg først skulle dø… Ja, du skjønner sikkert hva jeg mener!) Selv ikke et spark i familiejuvelene fra en steroidebefengt bodybuilder ser ut til å sette en stopper for libidoet hans.
Stakkars Cody må både slite med å bli forfulgt av tungt bevæpnede skurker i helikopter og seksuell trakassering fra denne floksa samtidig og vet ikke helt hvordan han skal fordele oppmerksomheten sin!
Dette er etter min mening en av de beste Sidaris-filmene, og som nevnt en av de som best showcaser hans høyst personlige stil, og den er bare matchet av filmen som fulgte; Hard Ticket to Hawaii som jeg vier mer omtale av i Filmjunkienes siste episode. På andre halvdel av 80-tallet og utover 90-tallet fulgte en hel rekke lignende filmer som formelig druknet i pupper, permanent, bleket hår, oversizede skytevåpen, solbriller, spandex, trange bikinier og flau dialog. Det vil være en drøy påstand å si at filmene hans gjennomgikk noen kvalitetsmessig evolusjon. Det er vel heller snakk om om en evolusjon i bustsize eller bleket permanenthår, og det er mye derfor jeg elsker filmene hans. Ingen av dem hadde et manus eller en stil som skilte seg stort fra de andre, og i stedet for å forsøke seg på noen stunt som skulle øke anerkjennelsen og kvaliteten på filmene, så forble Sidaris trofast mot sin egen formel.
Ronn Moss gikk fra å spille en badass iført svart wifebeater som kverka skurker med bazooka og en chakram-lignende frisbee i ”Hard Ticket to Hawaii” til en smokingkledd sviskeprins i ”Glamur”.
Hos ”kvalitetsregissører” så belønnes det å trofast gjengi stilistiske trekk i film etter film og en markant og tydelig visuell stil med auteurstatus, så hvorfor skulle ikke Sidaris i det minste bli regnet som en B-filmauteur? Han holdt seg til det han kunne og satte en stilistisk signatur på alle filmene sine som var lett identifiserbar samme hvilken av dem det gjaldt, og man får heller ikke inntrykk av at han tok seg selv altfor alvorlig i motsetning til visse andre b-film-regissører som tviholder på at filmene deres er mesterverk og at det bare er vi ignoranuser* som ikke skjønner hvor geniale filmene deres er. Andy Sidaris kom åpenbart aldri med noen slike påstander, verken eksplisitt eller implisitt, og det virker som om han mest hadde det moro og ville at publikummet skulle ha det samme, og det lyktes han åpenbart med! Som han selv sa: ”On the rare occasion that we get criticized, I shrug it off thinking that they simply didn’t get the joke.” *
Så mens visse andre regissører – hvis navn jeg ikke skal nevne – møter kritikk med å si at kritikerne ikke oppfatter de geniale trekkene filmene deres har, så møtte Sidaris kritikk med å si at kritikerne ikke oppfattet at filmene hans ikke burde tas altfor alvorlig. Ah, hvis bare flere var slik som ham… Vel, hva mer kan jeg si om filmene til Andy Sidaris? Nyt dem uten å ta dem altfor alvorlig, for det er åpenbart slik de er ment å nytes. De fleste av dem er perfekt underholdning en fredagskveld sammen med guttegjengen og en aldri så liten mengde Bølmers. Hvis du nå bare har skumlest denne artikkelen og ikke helt fått med deg hva filmene til Andy Sidaris handler om, så får du her en kort promo hvis innhold du garantert vil få med deg:
* Ignoranus, en person som både er ignorant og et rasshøl. Avledet fra ignoramus, som simpelthen betyr en ignorant person.
Etter en lengre pause er vi nå tilbake med nye episoder av Filmjunkiene! For første gang i Full HD. Siden sist har vi kommet ut med dokumentarspillefilmen Bredo Greve – Filmrebell på DVD.Filmen kan bestilles fra Platekompaniet og CDON. Nok skamløs reklame for nå. Kickboksing, cheese, rullebrett, bazookaer og pupper står på menyen i vår nyeste episode. Her tar vi for oss b-film-auteur Andy Sidaris actionklassiker Hard Ticket to Hawaii (1987). En passende film å snakke om nå som sommeren nærmer seg. Episoden har også engelske undertekster for våre internasjonale venner. På søndag legger vi også ut en artikkel om Andy Sidaris, skrevet av VHS-junkien selv – Carl August. Neste episode kommer torsdag 26. mai. Inntil videre, her er episoden:
År 2015 er over og mange publiserer sine topp 10 lister over de beste filmene året hadde å by på. Jeg ser mye film, men jeg har dessverre sett få fra 2015. For få til at jeg kan lage en respektiv topp 10 liste over året. I stedet vil jeg lage en topp 10 liste over de beste filmene jeg så for første gang i 2015.
10. The Babadook (2014)
Vi følger en sørgende mor og hennes sønn. Ektemannen døde samme dag som sønnen ble født. Ingen av dem har helt klart å gi slipp på sorgen, og guttungen er attpåtil en real bråkemaker. Plutselig en dag dukker en bok opp i bokhyllen til gutten. Den omhandler monsteret The Babadook. Han ber sin mor om å lese den ved leggetid. Boken er ingen vanlig barnebok. Nærmere bestemt traumatiserer den både mor og sønn, og gradvis finner de seg hjemsøkt av monsteret fra boken. «If it’s in a word, or it’s in a look, you can’t get rid of the Babadook!» Jeg og Filmjunkiene-kollega Ivar Nikolai Fallet fikk gleden av å introdusere denne under Norgespremieren på Ringen. Noe av det vi understrekte i vår presentasjon var hvor ikonisk monsteret er og hvor godt skuespillerne og dramaet fungerer. Essie Davis er hysterisk intens som moren og Noah Wiseman overbeviser som sønnen. At regissør Jennifer Kent har en lang fortid som skuespiller har nok hjulpet til med å få ut de intense prestasjonene fra skuespillerne. The Babadook er en film med flere lag. Den er like mye en dramafilm om psykisk lidelse, som en skrekkfilm om et ikonisk monster. En av to skrekkfilmer i år, som virkelig har gjort meg optimistisk på skrekkfilmsjangerens fremtid.
9. Jagten (2012)
Barnehagelæreren Lucas (Mads Mikkelsen) blir beskyldt for å ha antastet en ung jente, etter en unødvendig og feilaktig miskommunikasjon mellom jenten og en av Lucas kollegaer. Ryktet sprer seg, og en fjær blir til ti høns. Plutselig er det flere barn som hevder at de har blitt voldtatt av Lucas. Han mister jobben. Og gradvis blir han mer og mer hetstet og utstøtt av lokalsamfunnet. Dette er en gripende og jævlig trist film, som er vanskelig å ikke bli revet med av. Det er så vondt å se hovedkarakteren sitt liv bli ruinert og revet i filler, på grunn av en misforståelse. Dette er en av de filmene der du får lyst til å skrike til karakterene på skjermen om at de gjør en brutal feil. Et fengslende manus, en troverdig iscenesettelse og Mads Mikkelsen i en sår hovedrolle, gjorde dette til en av de mest bevegelige dramafilmene jeg så i 2015.
8. Man Bites Dog (1992)
Cinema Neuf viste denne kontroversielle belgiske mockumentaren i februar. Det var også mitt første møte med denne tidvis morsomme, makabre og realistiske styggsaken. Et dokumentarteam følger en seriemorder i hans hverdag. Gradvis blir de dratt med på hans ugjerninger. Filmen balanserer mellom det grimme og det tragi-komiske. Det kornete 16mm sort/hvitt fotoet gir den en skitten realisme, og den føles på sett og vis som Cannibal Holocaust (1980) møter Spinal Tap! (Reiner 1982). Om jeg ikke husker feil var det en venn av meg som kom opp med den beskrivelsen. Den er treffende. Filmen kan også oppfattes som en lærerbok for dokumentarister. Hvordan skal man forholde seg til sitt intervjuobjekt? Gylden regel nr. 1: Hold alltid intervjuobjektet på en viss distanse. Det går fort scheiz om ikke.
7. Gone with the Pope (2010)
Dette var en etterlengtet glemt kultperle som våre venner i Grindhouse Releasing gav ut for første gang i år. Filmen ble spilt inn på 1970-tallet og er laget av hovedrolleinnhaver, manusforfatter, produsent og regissør Duke Mitchell, som døde før filmens post-produksjon var ferdig. Det var inntil Bob Murawski fra Grindhouse fikk fatt på originalnegativene og tilbringte over 10 år på fullføre etterarbeidet. Filmen har tidenes feteste plot. Paul får med sine mafiabrødre på tidenes kupp. De skal kidnappe paven og kreve 1 dollar fra hver eneste katolikk i hele verden. Klarer de det? Denne filmen er exploitation på sitt aller mest ærlige. Rollebestningen er stort sett venner av Duke, blant annet amatører og folk fra mafiaen. Skuespillet er til tider ganske hjelpesløst, men det bæres opp av Duke Mitchell, som er en entertainer av rang. Han er så genuin og har gitt så mye av seg selv til filmen og det merkes. Den er underholdende, sjelfull, stramt klippet og med vanvittig kul musikk av Duke sin sønn, Joey Mitchell. Litt anti-klimatisk, men alt i alt, levde den faktisk opp til den knallkule traileren.
6. Eurocrime! The Italian Cop and Gangster Films that Ruled the 70’s (2012)
Tittelen er ganske selvforklarende. Eurocrime er filmsjanger av italienske politi- og gangsterfilmer som i hovedsak ble produsert på 1970-tallet. De var inspirert av filmer som Dirty Harry og The French Connection, men italinerne gjorde sin egen vri på sjangeren, og satte ofte historien til virkelige lokale forhold om mafia og korrupt politi. Innspillingene var ofte guerilla-stil med livsfarlige stunts og ikke alltid helt politisk korrekte handlingsforløp. Jeg var lenge spent på denne, da jeg er en storfan av Euro Crime-sjangeren, og av den grunn regnet med å like den uansett. Men jeg ble overrasket over hvor godt den fungerer på sine egne ben som en dokumentarfilm. Om du er kjent med Eurocrime sjangeren eller ikke. Det gjør ingenting. Denne dokumentaren gir deg en ekstremt underholdende innføring i Eurocrime fenomenet, med entustiastiske intervjuer av nøkkelpersoner innenfor sjangeren. Henry Silva, Franco Nero, John Saxon, Barbara Bouchet og Richard Harrison er blant de mange som blir intervjuet her. Regissør Mike Malloy har tydeligvis en god kunnskap om sjangeren og har visst hvordan han skulle få de gode historiene ut av sine intervjuobjekter. De ser ut til å storkose seg. Filmen tikker opp i mot to timer, og når den er ferdig kunne jeg gjerne sett to timer til.
5. Up! (1976)
I år så jeg meg opp på en del Russ Meyer filmer, og en av de jeg virkelig ble positivt overrasket over var Up! Denne filmen er spinnvill. Ikke bare er den en exploitationfilm med stor E, men den er et audiovisuelt bevis på at Russ Meyer var mer enn bare en exploitationfilmskaper. Filmen er rett og slett forbløffende stilig fotografert, og har en klipperytme og et tempo som er utypisk for sin tid. Filmen åpner med at en Adolf Hitler look-a-like blir sodomisert i en trekantscene mellom en mann og en kvinne, før han blir drept med en piraya i badekaret. Hvem står bak drapet? Vel, det handler egentlig ikke så mye om akkurat det. Vi følger en rekke karakterer i filmen. To haikere som livnærer seg av prostitusjon og gatekjøkkenvirksomhet. Lesbiske nymfer som elsker i naturen med strapon. En muskelbunt som sloss mot en sjeriff med motorsag. Og ikke minst Margo Winchester – en kvinne med gigantiske bryster – som banker opp alle mennene som legger an på henne. Dette høres kanskje tullete og fjasete ut, men filmen – i all sin galskap – er så kompetent utført. Russ Meyer hadde sin helt egen måte å fortelle film på. Stilfult foto. Livlig klipping. Leken bruk av voice over. Total brudd med sjangerkonvensjoner. For hva slags sjanger er egentlig dette her? Sexploitation? Giallo? Drama? Komedie? Det er vel det det koker opp til. Jeg klarer ikke helt plassere denne filmen i en sjanger. Det eneste jeg kan si er at det er en Russ Meyer film. Takk til Martin Hauge for kassen med Russ Meyer VHS’er!
4. Le Quatre Cents Coups aka. På vei mot livet (1959)
Jeg ble enormt revet med av denne velspilte og emosjonelle Francois Truffaut klassikeren. I filmen møter vi den ti år gamle Antoine Doinel, som roter seg opp i trøbbel med både skole, familie og senere loven. Realismen og rollegalleriet er det som stikker seg ut. Skutt på location og med en svært overbevisende Jean-Pierre Leaud i hovedrollen, er dette den fransk ny bølge-filmen som har gjort sterkest inntrykk på meg. Formmessig er den ikke like eksperimentell og utfordrende som Godard sine ny bølge-bidrag, men det er realismen og fortellingen, som gjorde at jeg ble revet med. Leaud skulle forøvrig gjenta rollen som Antoine i fire filmer, der hver av dem skildrer en mann i de ulike fasene av hans liv.
3. Star Wars: The Force Awakens (2015)
Dette er litt som da Varg Vikernes slapp ut av fengsel og laget et nytt Burzum album. Det føltes som en naturlig fortsettelse av det gamle, og kvaliteten over det var helt uforventet. Det samme føler jeg om Star Wars: The Force Awakens. Den plukker opp tråden fra den gamle trilogien, og fortsetter det i samme ånd. Attpåtil har dette blitt en energisk blockbuster, som leverer på utrolig mange plan uten å bli for kaotisk. Den slår alle de riktige notene. Endelig bryr jeg meg om karakterene igjen. De føles menneskelige og levende. Filmen er aldri kjedelig og den organiske bruken av praktiske effekter og virkelige locations hjalp til med å dra meg inn i Star Wars-universet igjen, som om jeg skulle vært 12 år gammel. Den følelsen har jeg savnet. Jeg hadde ingen store forventninger til denne, men den endte utrolig nok med å bli et av årets filmhøydepunkter for meg.
2. Monday (2000)
Jeg så denne filmen på Cinemateket etter anbefalinger fra en venn. En mann våkner opp med tidenes hangover uten å huske noen ting av dagen før. Gradvis avdekker han spor, som hjelper ham med å huske hva som har skjedd. Ting viser seg til å være ganske ille – mildt sagt. Denne filmen av SABU fengslet meg. Den er overraskende morsom, samtidig som den er bekmørk. Jo mindre sagt om innholdet, desto bedre. Ikke minst er den et perfekte eksempel på en bra visuell filmfortelling. Desto mer som kan fortelles med bilder – uten dialog – desto større grunn har historien til å være fortalt på film. Dette er virkelig en av dem.
1. It Follows (2014)
Jeg har allerede skrevet om denne på her på Filmjunkiene bloggen. Siden premieren har jeg ikke hatt noen gjensyn med filmen – til tross for at jeg har den på BluRay. Første gjennomsyn var så vanvittig bra, at jeg nesten er redd for at neste gjennomsyn ikke vil måle seg med førsteinntrykket. Dessuten er det en skrekkfilm, som virkelig tjener på overraskelsesmomenter og det å bli sett uten å vite noe om den. Det var mitt tilfelle da jeg så den på kino, og det bidro til en av de heftigste skrekkfilmopplelvelsene jeg har hatt på en kino før. For et nærmere innblikk kan dere lese omtalen min, men i korte trekk: It Follows gjorde meg optimistisk på fremtiden til skrekkfilm. For den viste at det fremdeles går an å lage nye idéer og konsepter innenfor skrekkfilmsjangeren som fungerer – selv på en herdet skrekkfilmfan.
Første gang jeg hørte om It Follows syntes jeg hele konseptet hørtes litt rart ut. Tenåringer blir smittet av en forbannelse under sex, som gjør at de blir forfulgt og drept av vandrende døde mennesker. Det er kun de smittede som kan se disse personene. For å bli kvitt denne forbannelsen må de overføre smitten til noen andre. Litt som videotape forbannelsen i Ringu (Nakata 1998). Jeg kan ikke si at konseptet solgte meg helt. Bildene som lå ute på nettet vekket heller ikke nysgjerrigheten min i særlig grad. Det så ut en som en hvilken-som-helst generisk moderne skrekkfilm, med unge nykommere i hovedrollen. Men jeg merket meg en ting. Alle som hadde sett filmen sa den var dritskummel. Gradvis merket jeg også mer og mer til hypen rundt filmen. Det er jo nok til å gjøre en litt nysgjerrig. Da det var førpremiere her i Oslo fredag 10. april måtte jeg jo ta turen. Ikke at jeg forventet mye av den, men jeg var positivt innstilt.
Jeg har sett veldig mye skrekkfilm. Mildt sagt. Jeg er i et stadie der det er veldig langt mellom de filmene som virkelig skremmer meg på måten filmer som Pet Sematary (Lambert 1989) og The Shining (Kubrick 1980) gjorde en gang i tiden. Det er ikke slik at jeg stålsetter meg for å ikke bli skremt, slik en ofte tøffet seg i tenårene. For jeg ønsker jo virkelig å bli skremt. Problemet er bare at jo flere skrekkfilmer en ser, jo lettere er det å forutse virkemidlene og jo vanskeligere er det å bli overrasket. Det er som en magiker der en kjenner til hvordan triksene er gjort. Den dama som blir saget i to er liksom ikke like imponerende lenger. Med dette sagt. It Follows hadde scener som gav meg genuine creeps. Jeg digget den! Og som en entusiastisk kompis sa i kinosetet ved siden av meg: «Faen, jeg får The Shining vibber ass!»
Enn hvor rart konseptet høres ut på papiret. Det funker for faen. Filmen klarer å skape et univers der jeg kjøper konseptet. Dette er hjulpet av jordnære karakterer og forfriskende mye bruk av skrekkscener satt til dagtid. Jeg synes dette er en undervurdert setting innenfor sjangeren, som har blitt effektivt brukt i filmer som The Exorcist (Friedkin 1973) og Who Can Kill a Child? (Serrador 1976). Det er når en film klarer å skape et univers der alt føles gjenkjennelig og hverdagslig – for så å sette inn et ubehagelig element opp i dette – at uhyggen blir enda sterkere. Hadde It Follows foregått i et spindelvevskledd slott med konstant tordenvær, hadde den nok ikke vært like effektiv. Det som gjør at mange av skrekkscenene fungerer her er veldig enkle grep, som for eksempel bruk av en usedvanlig høy mann. Du skjønner det når du ser det. Ellers tror jeg det beste er å ikke si så mye om innholdet.
Filmen føles forfriskende. Den har lagt fra seg alle regler for hvordan en moderne skrekkfilm skal se og høres ut. Den tyr ikke til kjapp klipping med billige skvettscener og overdreven blåtonet fargekorrigering. Filmen tar seg tid til å dvele på scener og har blitt et helt eget monster, som heller ikke er preget av anstrengte referanser til tidligere skrekkfilmer. Vel, med kanskje et unntak: Halloween (Carpenter 1978). Begge filmene er skutt i panavision og følger en gjeng tenåringer i det tilsynelatende trygge suburbia USA. Selve settingene minner veldig mye om hverandre, og ikke minst så har begge et svært minneverdig synth soundtrack. Det er Rich Vreeland – kjent som Disasterpiece – som står for musikken i It Follows. Rent stilmessig er det minimalistisk og mørk synthmusikk, som gjør det naturlig å namedroppe John Carpenter som en referanse. Med det sagt bærer ikke musikken til Disasterpiece preg av å være retro for nostalgiens skyld. Den har sin fullstendig egen identitet som kler filmen, og tross bruken av gamle analoge synther, føles musikken allikevel moderne og ny. Ikke minst er den regelrett gåsehudfremkallende i de skumleste scenene.
Dette er regissør David Robert Mitchells første skrekkfilm og hans andre spillefilm. Hans første film The Myth of the American Sleepover (2010) er et coming-of-age-drama der vi følger en gjeng tenåringer siste dag før sommerferien. Jeg mistenker at hans tidligere erfaring innenfor dette feltet har hjulpet til å gjøre karakterene i It Follows til en likbar gjeng. Maika Monroe er sympatisk i hovedrollen som Jay Height og hennes medspillere gir naturlige skildringer av mennesker – ikke stereotyper. Filmen er ikke et dyptpløyende karakterstudie, men karakterene føles som ekte mennesker, som igjen gjør at du bryr deg. Et veldig viktig grep for en god skrekkfilm det der. Man må ønske at karakterene skal overleve.
Takket være hypen så regnet jeg med at It Follows i det minste var en god skrekkfilm, men jeg hadde aldri forventet at jeg skulle like den så godt som jeg gjorde. Da rulleteksten kom var jeg fanget og fascinert av universet filmen hadde skapt. Forbannelsen blir etablert, men aldri overforklart. Jeg ville vite mer. Oppleve flere ubehagelige scener. Men en videre forklaring ville nok demystifisert den og gjort den svakere. Jeg satt igjen med følelsen av å ha sett en viktig og banebrytende skrekkfilm. Kanskje som å se Halloween for første gang i 1978. Jeg er spent på å se imitatorene.
God jul folkens! I år har vi en julegave til dere i form av en julekavalkade. I ånd med Disneys julekavalkade – som går på NRK hvert år – introduserer vi scener fra ymse b-filmherligheter der julen er et sentralt tema. Vi syntes rett og slett det var på tide av vi b-filmfans også fikk vår egen julekavalkade. Her har vi skrudd opp jovialiteten til maks og får bl.a. besøk i studio av VHS-junkien Carl August og Maratoniacs-kollega Jolly, og mon tro om ikke en annen kjent kar tar turen innom. Håper dere alle får en riktig så god jul med mange VHS-formede pakker under juletreet. Fra alle oss i Filmjunkiene til alle dere! Her kommer: Filmjunkienes Julekavalkade.
Videominnet er et spinoffshow jeg (Aleksander) laget ut av Filmjunkiene i 2012. Idéen er å ta for seg en VHS (eller for den saks skyld en DVD) som man har nostalgiske minner knyttet til. I første episode tok jeg for meg Treasure Island(Hough 1972) med Orson Welles i hovedrollen. Siden dette var den første filmen jeg noensinne fikk på VHS, var det passende å dedikere første episoden til den. Hver episode vil være personlige minner, så derfor vil enten jeg eller Ivar opptre alene i videoene, men vi er også åpne for å ha gjestebidrag til serien. Ettersom Filmjunkiene og Bredo Greve – Filmrebell (2014) har vært hovedprioritetene de siste årene ble Videominnet lagt litt til siden… inntil nå! Den nyeste episoden er dedikert til Tobe Hoopers klassiker Motorsagmassakren (Hooper 1974). Jeg snakker om mitt førstemøte med filmen på VHS og ser på hvordan filmen har satt sine spor i Norge via popkulturen.
Gledelig halloween folkens! Da er det altså duket for det tiende og siste skrekkfilmtipset fra oss i Filmjunkiene. Aleks står for bidraget og dette er en real guffen en. Vi snakker om den japanske internettskrekkfilmen Kaïro (Kurosawa 2001).
I dag er det en H.P. Lovecraft adapsjon som står på programmet. Filmen er laget av The H. P. Lovecraft Historical Society og er en stumfilm! Rimelig sjelden kost i dagens filmverden. Dagens anbefaling er Call of Cthulhu (Leman 2005).
Troma Entertainment er kjent for å ha gitt ut mange fete lavbudsjettsperler, og også mye drit. Dagens skrekktips fra Aleks er en av de mange filmene de har distribuert, og også en av de mer obskure godbitene. Denne er forut for sin tid i måten den – i likhet med Scream (Craven 1996) – kødder med skrekkfilmsjangeren. Filmen heter There’s Nothing Out There (Kanefsky 1991).
På nittitallet kom Natural Born Killers (Stone 1994). en film som blåste i gang igjen voldsdebatten i USA. Hvor går grensen for hva man skal vise av drøye hendelser? Skal man bare fore publikum med alt man vil ha eller går det en grense et sted? I dagens tips fra Filmjunkiene tar Ivar en titt på en film fra en stor spansk regissør som stiller et lignende spørsmål: Tesis (Amenabar 1996).
Filmjunkiene er en webserie av og med Aleksander U. Serigstad og Ivar Nikolai Fallet. Vi har fokuset rettet mot videoanmeldelser av b-filmer, spesielt exploitation-, skrekk- og kultfilmer.
Filmjunkiene er også et filmproduksjonsselskap, som nylig har kommet ut med dokumentarfilmen "Bredo Greve - Filmrebell".
Både Ivar og Aleksander har studert Film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer. Ivar har en bachelor, mens Aleksander har en master, samt en rekke kortfilmer bak seg. De spiller attpåtil i punkmetalbandet Puke for Breakfast.