I 2011 laget vi en episode om den israelske filmen An American Hippie in Israel (Sefer 1972). En psykedelisk kalkun om hippien Mike, som kommer til Israel i søken etter likesinnede og ikke minst ”FREEDOM!” Etter å ha sett traileren fra Grindhouse Releasing flere år i forveien hadde undertegnede – that is me, Aleks – lenge hatt lyst til å se denne tilsynelatende absurde filmen. Da jeg omsider dumpet over en kornete bootleg, var jeg og Ivar raske med å se den. Den både fascinerte og frustrerte. Nok til at en Filmjunkiene episode var uungåelig.
Et par måneder senere dukket det plutselig opp en mail i Filmjunkiene innboksen. Vi sjekker ikke denne mailen ofte, da den stort sett inneholder mail fra YouTube om nye abonnementer og kommentarer. Til min store overrakselse var det dukket opp en privatmail. Jeg skvatt litt da jeg så at den var fra Grindhouse Releasing. DVD selskapet drevet av filmklipperen Bob Murawski og Sage Stallone (sønnen til Sly). Kort sagt anses Grindhouse Releasing som exploitation filmens Criterion. Et svært respektert DVD selskap, med skyhøy kvalitet på utgivelsene. Emnet på mailen var ”AMERICAN HIPPIE!” Mitt første inntrykk var: ”Shit, nå vil de at vi skal ta ned American Hippie episoden.” Jeg åpnet mailen, som var signert av Bob Murawski:
”Hey guys, I love your segment on AN AMERICAN HIPPIE IN ISRAEL (even though I don’t understand a word of it!). I’d love to use it on our upcoming BluRay release, possibly as an Easter egg. Are you into the idea?”
På denne tiden bodde jeg og Ivar i et ganske skranglete hus med en annen kompis. Vi hadde hvert vårt rom i overetasjen. Da jeg leste mailen var det nærmest så jeg skallet hodet i det to meter lave lofttaket, og gulvet buldret og skalv i det jeg løp over til Ivars rom. ”Vi har faen blitt kontaktet av Grindhouse Releasing!” Entusiasmen var ikke akkurat fraværende. Derimot fikk jeg bange anelser da jeg så at mailen var sendt for en og en halv måned siden. ”Bare det ikke er for sent”, tenkte jeg… For sent? Hva tenkte jeg egentlig? Som jeg selv sier i anmeldelsen vår av filmen, så tar ting alltid lang tid med Grindhouse Releasing. Ikke fordi de er på latsiden, men fordi de ikke gir noe ut før det er så å si perfekt. Jeg var i hvert fall rask med å sende en mail, og det tok ikke mer enn én dag før Bob Murawski hadde svart oss. Vi var ikke for sent ute. Han hadde faktisk vært bekymret for at vi ikke ville være med på utgivelsen. Hyggelig å høre. Ikke så overraskende takket vi lett ja. Jeg fikset engelske undertekster og fikk konvertert om episoden til det amerikanske NTSC formatet.
Bob (eller B-Mur som vi kaller han) påpekte også at vi måtte fjerne introen fra episoden, da den selvsagt inneholdt flere klipp de ikke hadde rettigheten til. Jeg tenkte bare ”faen altså!” Introen med musikken er liksom ”varemerket” vårt. Er som å se en episode av MacGyver uten å høre temalåta. Det går jo bare ikke. Jeg fikk så en idé om å klippe en ny intro ut av filmer fra Grindhouse Releasing katalogen. Er jo nok av Filmjunkiene-vennlig materiale der, som f.eks. Lucio Fulci’s A Cat in the Brain (1990), cheese-klassikeren Pieces (1982) eller Umberto Lenzis The Tough Ones (1976) som vi allerede hadde anmeldt. Bob syntes det var en god idé. Jeg sakset så isammen en Grindhouse-vennlig versjon av introen, som han att-på-til ble strålende fornøyd med. Eller som han sa selv: ”That is too good to be true!!! Great job and THANKS!” Morro. Fyren har vunnet Oscar for svingende! Episoden ble oversendt og alt var i boks. Så var det bare å vente på utgivelsen…
Et år senere den 13. juli 2012 dør Sage Stallone. Tragisk… Han var kun 36 år. Ved siden av arbeidet med Grindhouse releasing hadde han også en liten karriere både foran og bak kameraet. Han startet som skuespiller i Rocky V (1990) sammen med fattern, og medvirket også i filmer som Jeff Burrs American Hero (1997) og den obskure horrorfilmen The Evil Inside Me (1993). Han regisserte også en veldig god kortfilm i 2003 kalt Vic, der Clu Gulager spiller en fallen westernfilmstjerne som prøver å få sitt comeback. En film Sylvester ble smått fornærmet over da han trodde det handlet om hans karriere på den tiden. Filmen er utrolig velspillt og viste at Sage kunne håndtere drama så vel som mer exploitiv splatter.
Clu Gulager i Sage Stallones Vic (2003)
Vic (Clu Gulager) livnærer karrieren sin på billige splatterfilmer.
I 1995 spillte Sage sammen med sin far i Daylight (1995), som ble spillt inn i Roma, Italia. Mesteparten av fritiden der brukte han til å henge med Lucio Fulci. Han hadde da nylig startet Grindhouse Releasing sammen med Bob, og fikset rettighetene til Fulcis zombieklassiker The Beyond (1981). Samtidig satte Sage en avtale med Fulci om å spille inn en audiokommentar til laserdiscutgaven av filmen. Bare noen uker etterpå døde Lucio Fulci. En legende var borte. Audiokommentaren ble aldri spillt inn. Selv tenkte jeg lenge på å spørre Bob om han og Sage ville spille inn en videosnutt sammen der de ba folk sjekke ut Filmjunkiene. Jeg nølte veldig, og spurte aldri. Livsleksa lært. Alltid grip sjansen når du har den.
Sage Stallone (RIP 1976 – 2012) og Bob Murawski
Arbeidet Bob Murawski og Sage Stallone har gjort for å restaurere, bevare og videreformidle exploitation film, og gi dem den respekten de fortjener er helt uvurderlig. Ekstramaterialene på DVD utgivelsene er til tider helt unikt. På DVD utgaven av Cannibal Holocaust (Deodato 1980) kan man bl.a. se filmen med en noe uvanlig audiokommentar av regissør Ruggero Deodato og skuespiller Robert Kerman. Deodato er en brutalt ærlig fyr, og legger ikke skjul på at han synes Kerman har blitt feit med årene. Kerman på sin side er også en brutalt ærlig fyr, og legger ikke skjul på hva han synes om Deodatos behandling av dyr i filmen. Det er en av de kleineste og beste audiokommentarene jeg har hørt. Men det stopper ikke der. For her har du også muligheten til å få opp et videovindu av Deodato og Kerman fra selve innspillingen av audiokommentaren. Det gjør ikke seeropplevelsen mindre klein og underholdende. Omfattende dokumentarer og intervjuer med de involverte er som regel en fast ingrediens på utgivelsene, og ikke minst easter eggs.
Ruggero Deodato og Robert Kerman lager klein stemning under audiokommentaren til Cannibal Holocaust (1980).
Mange spekulerte på om Grindhouse Releasing ville fortsette nå som Sage Stallone var død. Jeg hadde holdt kontakten med Bob og spurte hva statusen var. Han kunne meddele at han ville fortsette Grindhouse sterke enn noensinne, da det er det Sage ville ha ønsket. Etter å ha fullført klippen på den Disney-produserte Sam Raimi filmen Oz the Great and Powerful (2013), kunne Murawski endelig satse fullt på Grindhouse Releasing igjen. I år har de hele fire filmer klare for utgivelse. Den første kom nå i september: An American Hippie in Israel. Jeg fikk den i posten her om dagen:
Om det ikke kommer klart fram i videoen: An American Hippie in Israel finnes kun i 2000 eksemplarer, så løp og kjøp (sånn apropo livslekser) før det er for sent! Ellers kan Grindhouse friste med kommende utgivelser av Corruption (Hartford-Davis 1968), The Swimmer (Perry 1968) og Sergio Sollimas spaghetti western klassiker The Big Gundown (1966). Var på tide sistnevnte fikk en respektabel utgivelse!
An American Hippie in Israel kan kjøpes på Amazon.com.
Vi er tilbake denne uken med del II av vår Slasherspesial. Det blir fem nye obskure filmtips med kandidater fra både 70-, 80- og 90-tallet. Vi byr bl.a. på europeiske og amerikanske filmer, motorsager, demonbesatte hender, originale masker og hypnotiserende filmplakater. Hva er deres favoritter innenfor sjangeren?
Det er sommer, det er sol og det er tid for slasherfilm! Ja, dere vet, slike filmer der en maskert morder knerter tenåringer én etter én. Spenningsmotivene er ofte: «hvem er morderen?», «hvordan blir tenåringene drept?» og ikke minst: «hvor overbevisende eller lite overbevisende vil effektene være?» I denne anledningen har vi satt oss på hytta til Aleksander i Kristiansand for å snakke om fem obskure slasherfilmfavoritter. Dette er forøvrig location for flere lavbudsjettsslashere Aleksander laget som ung, og var også stedet hvor han stiftet seg nærmere bekjentskap med sjangeren på TvNorge, etter å ha strevet med å få antennekabelen i riktig posisjon. Rettere sagt riktig sted å snakke om glemte juveler innenfor slasherfilmsjangeren. Fem nye favoritter kommer neste uke! Hva er deres favoritter?
God sommer folkens! Nå er det fire år siden vi startet Filmjunkiene. Nærmere bestemt i juli 2009. Siden den gang har vi alltid kommet med episoder om sommeren, og det er en tradisjon vi ikke kan la gå til spille. Så i år har vi valgt å lage to episoder om våre obskure slasherfilm favoritter. Filmer som Friday the 13th (Cunningham 1980) og Halloween (Carpenter 1978) er velkjente, men det finnes mye kult der ute som ikke har fått like mye oppmerksomhet. Vi har valgt ut fem favoritter hver, altså totalt ti filmer, som blir presentert over to episoder. Første episode kommer neste fredag den 26.juli. Forvent dere mye blod, cheese og synthesizers! Inn til videre, hva er deres obskure slasherfavoritter?
Doom metal og Sergio Leone går hånd i hånd. Dette argumenterte vi for i Spaghetti Western episoden vår, når vi snakket om tempoet og rytmen i Once Upon a Time in the West (Leone 1968). Leone dveler på settingen ved hjelp av lange uavbrutte tagninger, seige krankameraføringer og zooms, samtidig som han holder opp intensiteten ved hjelp av Ennio Morricones musikk og måten han forteller historien. Ta duellen mellom Frank og Harmonica som et eksempel. Gjennom hele filmen har han gitt hint om hvorfor Harmonica vil ta hevn på Frank, men ikke hvorfor. Han dveler på det, og når vi først får avslørt hvorfor, og duellen mellom dem blir etablert, fortsetter han dvelingen. Vi vet at noen kommer til å bli skutt på slutten av scenen, men Leone holder oss på «pinebenken» før det bryter løs.
Once Upon a Time in the West (Leone 1968)
Det samme kan sies om doom metal musikk. Det som kjennetegner denne metal-subsjangeren er det treige tempoet, og de nedstemte gitarene, som gir en følelse av en feit T. Rex som stamper seg fram. Ofte er riffene repeterende og dvelende. Riffet etableres mens trommene varierer og improviserer rundt den etablerte takten, der sologitaren lager variasjoner til riffet. Det dveles, men blir mer og mer intenst. Akkurat som scenene Leone etablerer og dveler på. Det er vanskelig å legge ord på det… Leone og doom metal føles bare riktig. Doomsterne Monkey 3 må også ha sett/hørt potensialet da de laget en cover versjon av «Man with a Harmonica» fra Once Upon A Time in the West. Opprinnelig hadde jeg tenkt å bruke denne i episoden vår, for å illustrere koblingen mellom de to ulike sjangrene, men den er igrunnen ikke så ulik originalversjonen. For å være helt ærlig så synes jeg Morricone sin versjon er mer heavy. Noe som kanskje illustrerer at det også bor en liten doomster i Ennio. Det var derimot ingen tvil om poenget da jeg satte «Return Trip» av Electric Wizard til scenen hvor McBain-gården får et uventet besøk av Frank & co. De passet sammen som hånd i hanske. En veldig naglekledd og skadelig hanske, vel og merke.
Electric Wizard
Electric Wizard er et band som ofte lar enkle riff og improvisasjon lede veien for musikken, som igjen skaper en hypnotiserende atmosfære. At de er sykelig opptatt av skrekkfilmer – da spesielt Hammer Horror og Jess Franco filmer – kommer ikke som noen overraskelse, da mange av låtene deres hadde gjort seg fint som filmmusikk. «Return Trip» er ikke et unntak, og som en forlengelse av doom metal sekvensen i Spaghetti Western episoden, har jeg nå klippet inn scener fra Once Upon A Time in the West til hele låta. Jeg har sørget for å få med litt av filmens narrasjon, og valgte å konsentrere det ned til konflikten mellom Frank og Harmonica. Så skru opp volumet folkens, og snurr video!
Quentin Tarantinos nye spillefilm Django Unchained (2012) er endelig ute på kino. Undertegnede har enda ikke sett den, men er svært spent. Ikke bare fordi det er en ny Tarantino film, men fordi det er hans første rendyrkede western. Mr. Quentin har ikke akkurat lagt skjul på at han setter italienske spaghetti westerns svært høyt. Han erklærer stadig The Good, The Bad & the Ugly (Leone 1966) som sin soleklare favorittfilm, og spaghetti westerns som sin favoritt subsjanger (av de mange). Filmografien hans er også farget av gjentatte referanser til sjangeren, spesielt på lydsporet. I Kill Bill vol.2 kravler The Bride seg opp fra graven iscenesatt til Morricones berømte arena-tema fra The Mercenary (Corbucci 1968). Luis Bacalovs musikk til The Grand Duel (Santi 1972) fikk et nytt liv i anime-sekvensen i Kill Bill vol.1 (2003). Og det feite basstemaet til Lee van Cleef i Death Rides a Horse (Tessari 1967) ble likeså effektivt brukt til Hans Landa i Inglorious Basterds (2008).
Dette er tre av mange eksempler. Fellesnevneren er at det alltid blir kult når Tarantino låner fra spaghetti westerns. Ikke bare fordi fyren er flink til å pusle i sammen biter fra filmhistorien på en oppfinnsom og stilsikker måte, men også fordi spaghetti western sjangeren fra 1960-70-tallet består av en rekke forbanna kule filmer. Det hele startet med Sergio Leones A Fistull of Dollars i 1964, hvis suksess gjorde western sjangeren til noe av det hotteste i Italia. Alle skulle plutselig lage westerns, og det ble etterhvert til en sjanger i seg selv; spaghetti westerns. Typiske trekk for sjangeren er en rå voldelig realisme, anti-helter, stilfull kamerabruk og minneverdig musikk. De fleste filmene ble laget på relativt lave budsjetter, med en produksjonsrate på over hundre filmer i året(!) Så sjangeren består selvsagt også av mye… vel… drit. Men vi i Filmjunkiene har gjort «the dirty work» for dere og sortert ut de beste!
I sommeren 2010 lagde vi nemlig episoden «Topp 10 Spaghetti Westerns». Denne var opprinnelig i to deler, siden YouTube videoer da hadde en grense på ti minutter. Nå har vi lagt den ut igjen som en sammenhengende video med engelske undertekster, til glede for nye og ikke minst internasjonale seere. Her skyter vi oss gjennom ti av våre favoritter på 17 min. En god dose med «Morricone-whorship» og Sergio’er her. Sånn i retrospekt er det veldig mye mer en kunne sagt om hver film, siden de kun blir viet ca. to minutter hver, men det er slikt en har kommentarfelt til. Så ikke nøl med å diskutere/spør mer om filmene der! Men først, snurr episode:
Noen av plasseringene ville vi kanskje plassert litt annerledes i dag, da spaghetti western repertoaret har blitt noe utvidet siden sist. Så her kommer også fem hederlige tips sånn helt på tampen:
The Return of Ringo(Tessari 1965): Overraskende rørende og engasjerende film, med Guiliano Gemma i hovedrollen som Ringo. Han er merkelig nok ikke med i noen av filmene vi nevner på lista, selv om han er en av de største spaghetti-stjernene. Filmen fungerer like godt som en tårevåt kjærlighetshistorie, som en beintøff action film. Dette er oppfølgeren til A Pistol for Ringo (Tessari 1965), som ble utgitt samme år. Så de nølte ikke lenge med denne oppfølgeren.
Run Man Run(Sollima 1968): Morsom og undervurdert oppfølger til The Big Gundown (Sollima 1966). Tomas Milian spiller igjen Cuchillo, som her er på gulljakt og flukt fra alt av forpliktelser. Ei giftesyk dame, misjonærer, amerikanske sheriffer, you know the drill. Litt mer tullete enn sin forgjenger, men at-på-til veldig underholdende.
The Mercenary (Corbucci 1968): Den litt mer alvorlige storebroren til Compañeros. Filmene deler mange likheter, bl.a. Franco Nero og Jack Palance i liknende roller, og gjentatte visuelle scenarioer. Ikke like underholdende som Compañeros, men allikevel et av de bedre bidragene til sjangeren. Her er en vanvittig kul compilation av scener fra filmen:
The Five Man Army (Taylor 1969): Skikkelig underholdende og morsom heist-spaghetti western, med mye sort humor. Føles litt som A-team i ville vesten, bare 15 år tidligere, og med Bud Spencer i stedet for Mr.T. Musikken av Ennio er som vanlig skikkelig kul, selv om det til tider høres ut som han parodierer seg selv.
¡Mátalo!(Canevari 1970): Syre-western fra 70-tallet, proppfull av nihilisme og et heftig rock’n’roll soundtrack. Bare sjekk ut temalåta. Filmen har noen av de mest kyniske og kalde karakterene sjangeren har å by på, pluss en nærmest surrealistisk drømmende stemning. Hadde gjort seg utmerket som en «double-bill» med Django Kill, If You Live… Shoot! (Questi 1967). Takk til Even Benestad for tips!
Regi / Foto / Klipp / SFX – Aleksander U. Serigstad
Regiassistent / Grading – Ivar N. Fallet
Foto – Thomas Hilsen
Vi har mekket musikkvideo for punkbandet Haust og låta «No Christmas»! Dette er en fin liten anti-juleslager, som ble gitt ut i fjor på en split med Okkultokrati kalt «Black Hole X-mas» (2011). Perfekt julegave dette, kan kjøpes her! Plata er gitt ut på undergrunnslabelet Fysisk Format, som også har mange andre fete band under vingen, som spelemannsvinnerne Årabrot, Dark Times og overnevnte Okkultokrati.
«No Christmas» er basert på en falsk anmeldelse vi laget i Filmjunkiene jula 2010, der vi tok for oss en glemt norsk juleskrekkfilm fra 80-tallet kalt Blodrød Jul. En av våre mest beryktede episoder dette her. Mange ble forbløffet over at en slik film i det hele tatt var blitt laget i Norge på den tiden, men det mange ikke visste var at filmen ikke eksisterte. Vi hadde iscenesatt hver eneste scene, og lagt det fram som om den var «en glemt norsk b-filmperle». Hele stuntet var sterkt inspirert av Peter Jacksons Forgotten Silver(1995), og i likhet med Jacksons mockumentary gikk folk fem på. Spøken ble holdt hemmelig fram til sommeren 2011, da vi avslørte den i vår 35-te episode «To års spectacular».
Filmjunkiene #26 Blodrød Jul
Et år senere ble vi kontaktet av Vebjørn fra Haust, der han spurte om vi vil lage en musikkvideo ut av Blodrød Jul-klippene. Det takket vi selvsagt ja til, og skjøt i tillegg en rekke nye klipp i Kristiansand og Lillehammer nå i november og desember. Vi fikk litt spenn av Haust til gore og julepynt, men ellers er videoen skutt for knapper og glansbilder. Så mye blod, svette og slitte VHS-taper måtte til for å få videoen ferdig. At undertegnede stod for både regi, foto, klipp og special effects, gjorde at det har vært mye å stri med. Men moro har det nå vært, og vi hadde aldri klart det uten hjelp fra folk både foran og bak kamera. Så benytter anledningen til å takke Andreas (Kåre), Arvid (Guffen), Børre, Jolly, Vegard, Ole Magnus, Adrian og Sølvi for god hjelp! Og ikke minst Ivar som har stått på og vært med hele veien, Torjus som troppet til under Kristiansand-opptakene og Thomas Hilsen som stod for foto på de første opptakene vi gjorde. Her et lite glimt fra innspillingen av juletrescenen i 2010:
Ivar, Aleksander, Børre og Jolly under innspillingen av juletrescenen.
Nå som episoden har tatt steget til musikkvideoens verden, er det neste målet å gjøre den om til en spillefilm. Når vi omsider får prosjektet på beina, kan dere vente dere en slags Lasse & Geir (Wam 1976) møter Silent Night, Deadly Night (Sellier Jr. 1984). Full av sort humor, rebelske tenåringer, norsk julestemning, blod og gørr.
Se flere bilder fra innspillingen av videoen på vår Facebook-page.
P3 har også skrevet en festilig artikkel om videoen som kan lese her.
I forbindelse med Oslo Fright Fest som starter i dag, tenkte vi det var passende å slenge ut en liten dokumentar vi laget da festivalen ble arrangert for første gang i oktober 2010. Oslo Fright Fest er en filmfestival som tar for seg skrekk og fantasyfilmer. Den ble holdt på Det Norske Studentersamfunn i 2010, og i år holdes den på Vika kino. Et sted der skrekkfilmfans kan samles, sosialisere, kjøpe filmer, se film og møte celebre skrekkfilmfolk. Slike conventions er store i utlandet, men har tidligere vært stor mangelvare blant skrekkfans her i Norge.
I denne dokumentaren møter vi skuespillerinnen Christina Lindberg (Thriller – en grym film (Vibenius 1974)), den kontroversielle filmskaperen Ruggero Deodato (Cannibal Holocaust (Deodato 1980)) og skrekkentusiastene i møte med hverandre.
Jeg fullførte klippen på dokumentaren i natt. Så den er rykende fersk! Forhåpentligvis vil den inspirere folk til å ta seg turen på årets Oslo Fright Fest, da arrangement i 2010 var vanvittig fett. Det at festivalen var såpass nyoppstartet og det ikke krydde av folk, gjorde at man hadde veldig fri tilgang til å prate med legendene Lindberg og Deodato. Ruggero og Christina syntes også det var en stortrivelig helg. Så møt opp på årets arrangement og ta et gjensyn/se hva dere gikk glipp av for to år siden:
Metal, horror, syndene prester, talkshowverter, humor og satan. Det er deler av oppskriften på vårt tiende og siste Skrekktips: Day of the Beast (1995). Skrekkelig Halloween til alle sammen!
Filmjunkiene er en webserie av og med Aleksander U. Serigstad og Ivar Nikolai Fallet. Vi har fokuset rettet mot videoanmeldelser av b-filmer, spesielt exploitation-, skrekk- og kultfilmer.
Filmjunkiene er også et filmproduksjonsselskap, som nylig har kommet ut med dokumentarfilmen "Bredo Greve - Filmrebell".
Både Ivar og Aleksander har studert Film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer. Ivar har en bachelor, mens Aleksander har en master, samt en rekke kortfilmer bak seg. De spiller attpåtil i punkmetalbandet Puke for Breakfast.
